Foretaksstraff - uhjemlet opphold i politiarrest

Sak nr. 11013314, vedtaksdato 19.08.2010, Sør-Trøndelag politidistrikt

Sør-Trøndelag politidistrikt ble ilagt foretaksstraff fordi A ble sittende i politiarrest ved Trondheim politistasjon i ca. 17 timer etter at påtalemyndigheten hadde besluttet at A skulle løslates. Forelegget er vedtatt.

Ved påtegning av 6. desember 2009 oversendte politimesteren i Sør-Trøndelag sak om mulig ulovlig frihetsberøvelse av A fra den 1. til den 2. desember 2009.

 

Anmeldelsen:

Politiinspektør B har i notat av 2. desember 2009 beskrevet det aktuelle forhold på følgende måte:

 

"Pob C troppet på som krimvaktleder på morgenen 2.12.09. Hun registrerer at A er et av navnene på arrestlisten. Hun sjekker straffesak i Bl som er opprettet på ham nr. 11013106, og oppdager at der er det en rapport om fremstilling som viser at arrestanten er løslatt dagen før kl 1600 etter ordre padv D. C går inn i arresten og kontakter arrestforvarer E for å gjøre ham oppmerksom på at arrestpersonalet har glemt å føre A ut som løslatt. Det blir da klart at A fortsatt sitter i arresten. Etter å ha undersøkt om der er tilkommet opplysninger etter løslatelsesordren som skulle tilsi fortsatt pågripelse, noe som ikke ble funnet, blir jourhavende jurist på kriminalvakta, padv F varslet, og A blir løslatt 2.12.09 kl. 0823."

 

Spesialenhetens etterforsking:

Spesialenheten har fått framlagt oppdragslogg, arrestjournal og oversikt over arresttiltak av 2. desember 2009, samt arrestinstruks og instruks for jourhavende jurist ved Sør-Trøndelag politidistrikt. I forbindelse med vitneavhør er det også lagt fram bemanningsoversikter og skjermutskrift fra BL i straffesak med anmeldelsesnummer 11013106. Videre er kopi av dokumentene i politiets straffesak og parolemateriale fra den 1. og 2. desember 2009 framlagt.

 

Spesialenheten har i alt foretatt 10 avhør. Som vitner er avhørt politihøgskolestudentene G og H, politiadvokat D, samt krimvaktlederne I, J og K. Med status som mistenkte er arrestforvarer L og politiadvokat M avhørt. A er avhørt pr. telefon. Han har opplyst at han ikke ønsker å anmelde forholdet.

 

Nærmere om sakens faktum:

A ble, etter ankomst med tog fra Oslo, pågrepet på Trondheim Sentralstasjon den 1. desember 2009 ca. kl. 0710. Ved ransaking ble det funnet ca. 10 gram amfetamin på ham og A ble etter beslutning av politiadvokat D innsatt i arrest ca. kl. 0730. Saken ble i første omgang fulgt opp av Kriminalvakta på vanlig måte, men ca. kl. 1110 ble saksansvaret overført til Team 5 (Narko).

 

A ble avhørt samme dag av politihøgskolestudentene G og H. A erkjente straffeskyld for besittelse av 11 gram amfetamin. Avhøret startet kl 1310 og ble avsluttet kl 1408. A ble deretter satt inn på celle, mens studentene forela saken for politiadvokat D. D besluttet at A skulle løslates, men at politihøgskolestudentene i denne forbindelse måtte avklare med A om han ønsket tilståelsesdom.

 

Hva som deretter har skjedd med hensyn til beslutningen om løslatelse, er omtvistet eller uavklart. Politihøgskolestudentene G og H har forklart at de gikk til vakthavende arrestforvarer og overbrakte beskjeden fra politiadvokat D, om at A skulle løslates. Arrestforvarer L har som mistenkt avvist at han har mottatt en slik beskjed. Av rapport om fremstillinger framgår at A ble løslatt 1. desember 2009 kl. 16 00. Han befant seg likevel på oversikten over hvilke personer som satt i arresten, inntil han ble løslatt dagen etter.

 

Politiadvokat D avsluttet sin tjeneste ca. 1530 – 1600. Hun var ikke personlig i kontakt med arresten angående løslatelsen av A. Påtroppende jourhavende jurist fra kl. 1600 var politiadvokat M. Det foreligger ikke opplysninger som tilsier at det ble gitt noen spesiell informasjon angående A mellom politiadvokatene D og M. M hadde ingen konkret befatning med A fram til hennes jourtjeneste ble avsluttet kl. 0800 dagen etter.

 

De involverte vaktlederne på Krimvakta, I, J og K har heller ikke kunnet gi noen forklaring på at A ble sittende i arresten, til tross for at det forelå en beslutning om at han skulle løslates. Det var I som var vakthavende på dagtid. Han avsluttet tjenesten etter ettermiddagsparolen ca. kl. 1530. Det er vist til at overføringen av saken fra Krimvakta til Narko kan være forklaringen på vaktledernes manglende kunnskap om A, idet ansvaret for A ikke lenger sorterte under Krimvakta.

 

Påtroppende krimvaktleder C oppdaget forholdet, da hun kom på vakt om morgenen den 2. desember 2009. Etter konferanse med påtroppende politiadvokat F ble A løslatt kl. 0823. Samme dag iverksatte politimesteren undersøkelser med henblikk på hva som hadde skjedd. Dette medførte at politimesteren fant å sende saken til Spesialenheten for politisaker.

 

Ingen av de avhørte erkjenner noe straffansvar i anledning saken.

 

Spesialenhetens vurdering:

Spesialenheten for politisaker skal vurdere hvorvidt ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har gjort seg skyldig i straffbare forhold i tjenesten. Saken er vurdert i forhold til straffeloven § 117 om ulovlig frihetsberøvelse under offentlig tjenesteutførelse, straffeloven § 223 om ulovlig frihetsberøvelse, straffeloven § 226 om uaktsom frihetsberøvelse og straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Videre er det vurdert om det er grunnlag for foretaksstraff.

Etterforskingen har ikke avklart hvordan feilen, som førte til at A ble sittende over 16 timer i sentralarresten, etter at det var besluttet at han skulle løslates, oppsto.

 

Den innledende del av saken fremstår å ha forløpt normalt. A ble pågrepet om morgenen den 1. desember 2009 med ca. 11 gram amfetamin på seg. Jourhavende politiadvokat D besluttet at A skulle settes i arresten av hensyn til den videre etterforskingen. Vaktleder I ved Krimvakta var ansvarlig for å koordinere den videre oppfølgingen, inntil saken formelt ble overført til Team 5 som er Narkoteamet. Dette skjedde i følge skjermprint fra BL ca. kl. 1100 samme dag. Krimvaktleder er også bindeledd mellom besluttende politijurist og arresten. Det er ikke notert noe om ansvarsoverføringen mellom Krimvakta og Narkoteamet utover det som framkommer av skjermbildeutskriften fra BL. Det skal heller ikke foreligge formaliserte instrukser angående overføring av ansvaret utover det, som i følge I, følger av arbeidsoppgaver og sedvane.

 

Politiets etterforsking, som i det vesentlige besto i avhør av A og analyse av det beslaglagte stoffet, ble for avhørets del overlatt til politihøgskolestudentene G og H. G var den som formelt foretok avhøret, mens H var noe til og fra. Det er ikke noe ved saksforholdet som, etter Spesialenhetens vurdering, tilsier at det ikke var tilrådelig å overlate avhøret til relativt uerfarne personer. Det er ikke opplyst i saken om studentene var i kontakt med sine respektive veiledere i anledning saksforholdet med A. Avhøret startet kl. 1310 og ble avsluttet en knapp time senere. A tilsto det han var siktet for. Studentene tok deretter kontakt med jourhavende jurist D, med hensyn til mulig straffereaksjon i form av forelegg, og de videre skritt i saken. Jourhavende orienterte studentene om at det straffbare forhold var for alvorlig til at forelegg var aktuelt. D har forklart at hun forhørte seg med hensyn til hvem studentene holdt kontakt med og at de opplyste at dette var krimvaktleder I. Studentene skulle personlig gå ned i arresten og melde fra om at A skulle løslates. Samtidig skulle de avklare om A var villig til tilståelsesdom for forholdet. Jourhavende D sluttet tjenesten mellom kl. 1530 og 1600 og dro hjem. Hun var således ikke i tjeneste da løslatelsen etter planen skulle gjennomføres. Hun var heller ikke personlig i kontakt med arresten, verken telefonisk eller ved frammøte, noe som synes å være i samsvar med praksis. Det ser heller ikke ut til at det er formaliserte rutiner for informasjonsoverføring mellom av- og påtroppende politijurist, og da heller ikke noe system som verifiserer hvilken informasjon som faktisk er gitt. Av instruks for jourhavende jurist ved politidistriktet, framgår at avtroppende skal orientere påtroppende om saker av betydning. Etter sin ordlyd gjelder imidlertid dette bare ved skifte av jourvakt i helg eller høytidsdager. Det er heller ikke overlapp mellom av- og påtroppende politijurist, og det ser ut til at det er mye opp til den enkelte hvordan informasjonsflyten skal skje. Politiadvokat M har forklart hva hun normalt foretar seg av informasjonstiltak overfor påtroppende når hun går av vakt, men dette sier ikke noe om hva hun selv fikk vite om den aktuelle saken, da hun startet vakten kl. 1600. Politiadvokat D har forklart at hun ikke foretok seg noe overfor påtroppende da hun gikk av vakt, i den tro at A ville bli løslatt i henhold til hennes ordre.

 

Den omstendighet at både arresten og Krimvakta har vaktbytte omtrent samtidig med politijuristene kan ha innvirket på den manglende effektueringen av løslatelsesordren. Etter ettermiddagsparolen, som opplyses avsluttet ca. kl. 1520 – 1530, forlot vaktleder I Krimvakta. I ga ingen informasjon om løslatelse av A til påtroppende vaktleder K, som hadde kommet på vakt kl 1400, og fra K gikk det ingen beskjed videre til J da han overtok som vakthavende i Krimvakta kl 2100. I har forklart at han ikke fikk noen beskjed om at A var besluttet løslatt, noe som for så vidt også samsvarer med at han antagelig gikk av vakt omtrent samtidig med at D besluttet løslatelse. Det er heller ikke opplysninger som tilsier at det har vært kontakt mellom studentene og I, verken om løslatelse eller annet vedrørende A, i alle fall ikke etter at Narkoteamet overtok etterforskingen. D kan derfor ha misoppfattet studentene når disse henviste til at de hadde kontakt med I i anledning saken.

 

Det er ingen holdepunkter for at vaktlederne K eller J på noe tidspunkt fikk direkte informasjon om at A skulle vært løslatt, utover det forhold at han faktisk var kategorisert som løslatt kl. 1600. Utskrift av powerpoint-materialet som ble brukt under parolene den 1. og den 2. desember viser at As sak ble beskrevet slik: "Avhørt – erkjenner – Løslatt.".

 

Samtlige vaktledere har forklart seg om muligheten for misforståelser når etterforskingen overtas av de respektive etterforskingsteamene, som i denne saken var Narkoteamet. Det er ikke etablert formaliserte rutiner med hensyn til hvem som har varslingsplikt overfor arresten, og hvordan det i så fall skapes notoritet rundt dette. Det hender også at det gjenstår etterforskingsskritt som ransaking, eller etterforskingen avdekker nye forhold, som gjør at en beslutning om løslatelse avventes eller blir omgjort. Når Krimvakta ikke sitter med ansvaret for saken, har Krimvakta heller ikke oversikt over slike forhold.

 

Heller ikke jourhavende jurist, politiadvokat M har kunnet gi en forklaring på hvorfor A ble sittende i arresten, når han egentlig skulle være løslatt. Det er på det rene at hun ikke har vurdert saken, og hun har ikke foretatt noen overprøving av politiadvokat Ds løslatelsesbeslutning. I henhold til sin forklaring om egne arbeidsrutiner, burde forholdet vært oppdaget både da hun startet vakten kl. 1600 og da hun gikk over til hjemmevakt kl. 2300, idet hun etter egne opplysninger da alltid gjennomgår arrestlistene med hensyn til status og hva som er den videre plan for den enkelte. Også M har vist til at rutinene kan bli noe annerledes når etterforskingsansvaret er overført til et av teamene, eller hvor det kan være en annen politijurist involvert. Politiadvokat M burde senest i forbindelse med at hun skulle gå over på hjemmevakt kl. 2300, utvist større initiativ med hensyn til å undersøke grunnlaget for at A skulle overnatte i arresten. Det bør forventes at jourhavende jurist forsikrer seg om at det foreligger et forsvarlig hjemmelsgrunnlag for å holde personer i arrest.

 

Det legges til grunn at studentene oppsøkte arresten, i tråd med avtalen med politiadvokat D. I sine forklaringer har de hatt problemer med å identifisere arrestforvareren de var i kontakt med, men formodentlig mener de L. G forklarer at arrestforvareren oppfattet beskjeden og svarte at løslatelsen ville skje kl 16 00. G så at arrestforvareren noterte hans eget og politiadvokat Ds navn på en lapp. Medstudent M var også til stede i arresten, men han overhørte ikke samtalen mellom G og arrestforvareren. Imidlertid er det M som har skrevet rapport om framstilling hvor det fremgår at A er løslatt kl. 1600. Dokumentet er åpnet kl. 1546 og er formodentlig skrevet etter at studentene hadde vært i arresten.

 

L avviser bestemt at han mottok en slik beskjed fra studentene eller andre. Kommunikasjonen mellom ham og studentene kan ikke etterprøves. Idet studentene oppsøkte arresten og var i kontakt med arrestforvarer har det formodningen mot seg at de da ikke skulle ha formidlet beskjeden om løslatelse til vakthavende arrestforvarer slik de selv forklarer. Studentenes forklaringer bærer imidlertid et visst preg av at de nok ikke har hatt full oversikt over ansvarsforholdene og at de også har kommet i skade for å erindre ting, som åpenbart ikke kan ha skjedd. Begge har forklart at de var inne på cella til A hvor han vedtok et forelegg i saken. Gjenpart av forelegget skal ha blitt lagt i skapet hans. Det må imidlertid legges til grunn at det ikke ble utferdiget forelegg i saken og at de faktiske hendelser ikke er i samsvar med denne del av studentenes forklaringer. Hensett til de samlede opplysninger i saken er det ikke mulig å legge den ene eller den andre versjonen til grunn. Samtidig må det legges til at de rutiner L beskriver, at det skrives på et ark hvem som skal løslates, og hvem som har tatt beslutningen, ikke er egnet til å forhindre at feil kan oppstå. L har forklart at det var mye å gjøre på vakten, spesielt i forbindelse med en psykisk ustabil arrestant.

 

Det har ikke latt seg gjøre, med tilstrekkelig klarhet, å avdekke hvor det har sviktet, og hvem som eventuelt skal lastes for dette. Flere personer har hver på sin måte bidratt til svikten, men det har ikke vært mulig å konkludere med at noen har et vesentlig større ansvar enn andre. Saken viser imidlertid at det er flere svakheter i organiseringen av virksomheten, som kan forklare hendelsesforløpet. For det første de mulige uklarheter som kan oppstå i kontakt med arresten når ansvaret overføres fra Krimvakta til et av etterforskningsteamene. Herunder også at det kan foreligge etterforskingsmessige opplysninger som Krimvakta ikke har oversikt over, og at beslutninger om løslatelse derfor ikke alltid effektueres selv om de kan være ført inn i systemet. Det er ikke betryggende at man har rutiner som medfører at det kan være motstrid mellom opplysningene i BL og arrestjournalen uten at noen slår alarm. Det må da forventes at det blir gjort undersøkelser med hensyn til om løslatelsesbeslutningen er omgjort, og at riktig status settes i BL.

 

Videre kan det se ut til at informasjonsoverføringen mellom av- og påtroppende politijurist ikke er tilstrekkelig regulert. Dette kan bli særlig kritisk i og med at vakthavende i Krimvakta og arresten går av vakt omtrent samtidig. Heller ikke dokumentasjonen med hensyn til hvilke beskjeder som gis og oppfattes i arresten er tilfredsstillende. Det er ingen notoritet med hensyn til hva som meldes inn av oppdrag og for mye er avhengig av hva den enkelte arrestforvarer oppfatter.

 

A har forklart at han var sliten da han ble pågrepet og at han sov det meste av tiden han oppholdt seg i arresten. Han har også vist til at alle behandlet ham på en grei måte i arresten og har anført at han ikke krever noen straffet.

 

A kan ut fra dette ikke anses å ha lidd noen stor personlig overlast. Denne omstendighet kan etter Spesialenhetens oppfatning ikke vektlegges i den strafferettslige bedømmelse av saken. Politiet har, ved at beslutningen om løslatelse ikke er iverksatt, gjennomført en frihetsberøvelse som mangler hjemmelsgrunnlag og som ut fra sin karakter må anses å være ulovlig. Forholdet representerer et inngrep i den personlige frihet, som må kunne anses å være et resultat av vilkårlighet.

 

Med bakgrunn i at det ikke har latt seg gjøre å avklare med tilstrekkelig sikkerhet hvem som var ansvarlig, for at A ble sittende i arrest 16 timer etter at han skulle vært løslatt, finnes ikke grunnlag for straffansvar for overtredelse av straffeloven § 117 om ulovlig frihetsberøvelse. Bestemmelsen krever forsett med hensyn til å gjøre seg skyldig i ulovlig frihetsberøvelse. Forsettet må således omfatte det forhold at selve frihetsberøvelsen er ulovlig. Idet ingen har vært seg bevisst den ulovlige frihetsberøvelsen, er bestemmelsens skyldkrav åpenbart ikke oppfylt.

 

Det foreligger heller ikke grunnlag for straffansvar mot noen av de involverte i medhold av straffeloven § 223. Den objektive gjerningsbeskrivelse er den samme som i straffeloven § 117. Skyldkravet etter § 223 er forsett, men for straffansvar kreves ikke at forsettet omfatter at frihetsberøvelsen er ulovlig. Gjerningsmannen må imidlertid være klar over at det har skjedd en frihetsberøvelse. I denne saken legges det til grunn at det skjedde en rutineglipp, eller en kommunikasjonssvikt, med den følge at A ble sittende i sentralarresten uten at noen oppfattet at dette ikke var riktig. For så vidt kan sies at de involverte fra politiets side befant seg i faktisk villfarelse om omstendigheter rundt det straffbare forhold, jf. straffeloven § 42. Uansett anses ikke bestemmelsens skyldkrav som oppfylt.

 

Straffeloven § 226 om uaktsom ulovlig frihetsberøvelse kommer heller ikke til anvendelse idet denne bestemmelsen forutsetter påtalebegjæring fra fornærmede. A har uttrykt at han ikke ønsker noen straffet for det aktuelle forhold.

 

For at straffeloven § 325, første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten skal komme til anvendelse har Høyesterett uttalt at det kreves "en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet". Det er ofte vist til avgjørelse inntatt i Rt. 1986 s 670.

 

Selv om forholdet i sum anses å være kvalifisert klanderverdig, anses det ut fra etterforskingsresultatet ikke bevist at noen av de som er avhørt med mistenktstatus eller andre har opptrådt på en måte som kan gi grunn til å reagere med straff.

 

Straffeloven §§ 48a og 48b om foretaksstraff:

Straffansvar for et foretak er betinget av at et straffebud er overtrådt slik at de objektive vilkår for straff er til stede. Foretaksstraff kan ilegges uavhengig av om noen kan kjennes skyldig på personlig grunnlag. Ansvaret omfatter både anonyme og kumulative feil. Foretak kan straffes selv om det ikke er mulig å peke ut en gjerningsperson, eller tilfeller hvor ingen enkeltperson har utvist slike forhold at det foreligger uaktsomhet.

 

Ved avgjørelse om foretaksstraff skal gis, og botens størrelse, viser lovbestemmelsen blant annet til straffens preventive virkning, om foretaket gjennom retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen og foretakets økonomiske evne.

 

Politimesteren har det overordnede ansvar for at virksomheten drives innen de lover, regler og instrukser som gjelder. Når det gjelder inngrep i borgernes frihet, stilles særlige krav til aktsomhet med hensyn til hjemmelsgrunnlag og måten inngrepet gjennomføres på.

 

Etterforskingen har avdekket at A ble utsatt for et inngrep i sin personlige frihet, som manglet hjemmelsgrunnlag. Ingen enkeltperson anses å ha opptrådt med en slik mangel på aktsomhet at det er aktuelt med et personlig straffansvar. Derimot har etterforskingen avdekket at det ved bruk og oppfølgning av tiltak i forhold til arrestanter blant de ansatte oppleves å være uklarheter i ansvarsfordeling mellom de ulike enheter mv.

 

Spesialenheten viser også til sak 10778242, som gjelder en hendelse 3. mai 2009 hvor en innsatt i sentralarresten ved Trondheim politistasjon ikke ble løslatt i henhold til ordre, med den følge at vedkommende urettmessig ble holdt tilbake i arresten i nærmere 9 timer. Det anses ikke betryggende at det er rapportert om to episoder med så klare likhetstrekk ved samme arrest innenfor det aktuelle tidsrom.

 

Etter en samlet vurdering av det foreliggende etterforskingsmaterialet finner Spesialenheten at de feil og mangler som er begått, med den følge at A ble sittende 16 timer i arrest uten hjemmelsgrunnlag, gir grunn til å reagere med straff mot foretaket for overtredelser av straffeloven § 325, første ledd nr. 1.

 

Samfunnets sivile maktapparat må ha rutiner som hindrer vilkårlighet ved bruk av et så inngripende maktmiddel som frihetsberøvelse. Overtredelsen må etter Spesialenhetens vurdering kunne karakteriseres som grov.

 

Politidistriktet oppfordres til å gjennomgå sine rutiner for ivaretakelse av innsatte i politiarrest med hensyn til status og oppfølging av beslutninger.

Vedtak:

Saken henlegges for politiadvokat M og arrestforvarer L i forhold til straffeloven §§ 117, 223, 226 og 325, 1. ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Spesialenheten sikter

 

Sør-Trøndelag politidistrikt

Gryta 4

7010 Trondheim

 

for overtredelse av

 

Straffeloven § 325, første ledd nr. 1, jf. § 48a,

For som embets- eller bestillingsmann å ha utvist grov uforstand i tjenesten.

 

Grunnlag:

Torsdag 1. desember 2009 ca. kl. 1600 ble A etter påtalemyndighetens beslutning beordret løslatt fra arresten ved Trondheim politistasjon. Til tross for at det etter dette ikke var rettslig grunnlag for å holde A i politiarrest, ble løslatelsen ikke effektuert før fredag 2. desember 2009 ca. kl. 08.20.

 

Boten vurderes satt til kr. 50.000,-.

 

Endelig bruk av foretaksstraff vil bli truffet etter at Politimesteren er gitt adgang til å uttale seg om spørsmålet. Frist for å avgi uttalelse settes til 1. september 2010.

 

Politiadvokat M, arrestforvarer L og Politimesteren i Sør-Trøndelag og A underrettes om vedtaket.

 

Om det ikke allerede har skjedd anses det å være behov for en gjennomgang av aktuelle rutiner ved politidistriktet, jf. påtaleinstruksen § 34-7, andre ledd.

 

Kopi av vedtaket sendes Politidirektøren og førstestatsadvokaten i Trøndelag statsadvokatembeter til orientering.

 

Sjefen for Spesialenheten for politisaker, 19. august 2010

Aktuelt
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no