Her finner du Spesialenhetens avgjørelser sendt til politidistriktet for administrativ gjennomgang til og med 2014. 

Spesialenheten publiserer sammendrag av alle saker. Se under fanen sammendrag. Hvilke saker som er sendt til administrativ gjennomgang etter 2014 fremgår av sammendragene. Et utvalg av saker sendt til administrativ gjennomgang er også omtalt i årsrapportene.

For å søke i dokumentene anbelfales å benytte Ctrl+F.

Saker sendt til administrativ vurdering 2013

Sak nr. 1. Ref nr. 514/12-123                                   

Vegtrafikkuhell under utrykningskjøring – lav mønsterdybde

Follo politidistrikt 

Politidistriktet varslet Spesialenheten om at en patrulje under utrykning hadde kjørt av veien i en rundkjøring. Mannskaper fra et annet politidistrikt hadde undersøkt åstedet og bedt Statens Vegvesen om bistand.

 

Spesialenheten etterforsket hendelsen. Sjåføren (A) av politibilen ble avhørt som mistenkt, mens passasjeren (B) ble avhørt som vitne. Spesialenheten innhentet også aktuell dokumentasjon vedrørende oppdraget patruljen var ute på.

 

Det fremgikk av sakens dokumenter at politiet hadde fått melding om at en beruset person hadde oppsøkt en bensinstasjon og at vedkommende var i ferd med å forlate denne i en bil.

A og B forklarte at de kjørte utrykning med blålys mot bensinstasjonen og at de holdt fartsgrensen på 70 km/t inn i rundkjøringen. Det regnet og var våt vegbane. Da de svingte ut av rundkjøringen mistet bilen veggrepet og kjørte ut av vegbanen og ned i en skråning. 

 

Statens Vegvesen målte veggrepet på forskjellige steder i rundkjøringen og konkluderte med at det var godt under det anbefalte minstenivået på stedet der politibilen hadde mistet veggrepet. Friksjonen var så dårlig at vegvesenet noen dager senere freset opp asfalten på stedet. Statens Vegvesen undersøkte også politibilen og avdekket at den hadde fremdekk med noe lav mønsterdybde. Selv om dybden var over tillatt minstenivå, var det ikke tilrådelig å bruke dekkene til utrykningskjøring på våt vegbane. Det ble også påpekt at politibilen hadde så mye utstyr at vekten lå nært opp under det høyest tillatte for kjøretøyet.

 

Spesialenheten mente det var grunnlag for utrykningskjøring ved den aktuelle hendelsen og henla saken mot A etter bevisets stilling. Det ble lagt vekt på opplysningene om vegbanens beskaffenhet.   Saken ble med henvisning til opplysningene om dekkmønster mv. oversendt til politimesteren for administrativ oppfølgning.

 

 

Sak nr. 2. Ref nr. 74/12-123                         

Politiet anmeldes for mangelfull oppfølgning av anmeldelse mot helseklinikk – lang saksbehandlingstid

Oslo politidistrikt 

En pårørende (A) anmeldte polititjenestepersoner (B og C) og politidistriktet for at de ikke hadde etterforsket en helseklinikk for mangelfull behandling av en pasient (D). D hadde gjennomført et mindre operativt inngrep og hadde etter dette fått pustestans. Som følge av dette pådro D seg store hodeskader og kom aldri til bevissthet igjen. Etter ca 7 måneder ble D koblet fra pustemaskinen. 

 

Helsetilsynet var blitt varslet av klinikken i det forholdet skjedde og hadde gransket hendelsen. Helsetilsynet underrettet politiet om at avviket fra forsvarlig behandling kunne være markant. Politiet besluttet deretter rettsmedisinsk undersøkelse av D.

 

Ca. 6 måneder senere avsluttet Helsetilsynet tilsynssaken mot klinikken og konkluderte med at klinikken som sådan ikke hadde hatt tilstrekkelige rutiner ved opplæring av de ansatte eller tilstrekkelig faglig kvalifisert personell på oppvåkningen etter operasjonen. Forholdet var dog ikke så graverende at Helsetilsynet anmeldte saken til politiet med begjæring om påtale og straff. Det var heller ikke grunnlag for å tilbakekalle klinikkens autorisasjon. Ingen enkeltpersoner var å klandre for hendelsen.

 

Politiet etterforsket ikke hendelsen og henla saken to år og to måneder etter at den var mottatt. Det ble under det aktuelle tidsforløpet fra politiets side ikke foretatt tiltak ut over beslutning om obduksjon og mottak av rapport fra rettsmedisinsk undersøkelse. Ytterlige undersøkelser ble ikke vurdert.

 

Spesialenheten iverksatte med bakgrunn i anmeldelsen etterforsking og opptok i den sammenheng forklaringer fra etterforsker (B), påtaleansvarlig (C) og aktuell påtaleder i politidistriktet. Fra politiets side ble blant annet vist til store kapasitetsproblemer ved voldsavsnittet og at prioritet hadde vært gitt til alvorlige draps- og voldssaker. Kapasitetsproblemene var rapportert om til overordnet ledelse.  Etterforsker som var ført på saken viste til at saken hos politiet var registrert som undersøkelsessak og at slike saker nedprioriteres fordi de ikke teller med i saksbehandlingsstatistikken.

 

Spesialenheten var kritisk til politiets behandling av saken. Saken burde ha vært bedre fulgt opp og opplysninger som var mottatt burde ha vært vurdert mer løpende. Saken var da den ble henlagt å anse som foreldet i forhold til aktuelle straffebestemmelser og pårørende fikk på grunn av sendrektigheten hos politiet ikke mulighet til å fremme en klage til reell overprøving hos overordnet påtalemyndighet. Det ble framhevet at bistandsadvokat som var oppnevnt i saken over en periode på ca ett år hadde rettet 7 skriftlige henvendelser til politidistriktet om saken uten at han hadde fått svar. Bistandsadvokaten ble heller ikke underrettet om politiets beslutning om henleggelse. Bistandsadvokaten fikk først kunnskap om avgjørelsen tre måneder etter at den var truffet. En årsak til det var at saken var avgjort ”utenfor straffesak” og at politiets saksbehandlingssystem da ikke har noen automatisk rutine for underretning.

 

Selv om det etter Spesialenhetens vurdering var grunnlag for kritikk ble det ikke vurdert å være opptrådt så klanderverdig at det burde reageres med straff. Saken ble for personer som var avhørt av Spesialenheten henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Politidistriktet ble bedt om å gjennomgå saken administrativt. Det var i sammenheng med etterforskingen av saken opplyst at det var besluttet enkelte rutineendringer som ville forhindre lignende hendelser. 

 

 

 

Sak nr. 3. Ref nr. 241/12-123                                   

Anmeldelse av tjenestemann i politiet for falsk anmeldelse eller for bruk av uriktig innhold i denne

Oslo politidistrikt 

En politimann (A) ble anmeldt av en advokat for falsk anmeldelse av hans klient (B). I politiets anmeldelse av B fremkom at han hadde motsatt seg å bli uttransportert etter å ha blitt utvist fra Norge, men det var feil.

 

Spesialenheten var i kontakt med to involverte politidistrikt for innhenting av sakens dokumenter og opplysninger om pågripelsen og uttransporten av B. Politimannen som hadde skrevet den aktuelle politianmeldelsen ble avhørt som mistenkt, mens kollegaen og en annen politimann ble avhørt som vitne. En ansatt i det fengselet som B satt og sonet fengselsstraffen i ble også avhørt som vitne.  B var blitt uttransportert og ble således ikke avhørt.

 

Ved etterforskingen av saken fant Spesialenheten ingen bevismessige holdepunkter for at A forsettlig hadde opprettet en uriktig anmeldelse mot B. Etterforskingen viste at A hadde opprettet anmeldelsen etter pålegg fra jurist, slik at politiet fikk grunnlag for å fengsle B i tiden mellom løslatelse fra fengselet og gjennomføringen av uttransporten. Videre bygget innholdet i anmeldelsen på en reell hendelse, men denne var mangelfullt gjengitt. Tid og sted for hendelsen var også feil. Selv om Spesialenheten fant at A hadde opptrådt i strid med hva som må kunne forventes av en politimann, ble forholdet ikke ansett for å være så klanderverdig at det kunne anses som grov uforstand i tjenesten.

 

Spesialenhetens etterforsking avdekket mangelfulle rutiner ved føringer i et saksbehandlingssystem, blant annet ved at det ikke fremgikk når opplysninger var lagt inn, hvem som hadde lagt dem inn eller nærmere identifikasjon av personen opplysningene gjaldt. Sett opp mot bruken av opplysningene i politiets videre saksbehandling ble dette ansett klanderverdig. Videre avdekket etterforskingen uklare ansvarsforhold mellom de politiorganene som hadde behandlet B`s sak, blant annet ved pågripelsen og fengslingen av B. Saken ble oversendt politidistriktene for administrativ vurdering.

 

 

Sak nr. 4. Ref nr. 213/12-123                                   

Anmeldelse av politiet for ikke å ha rykket ut ved mottak av opplysning om suicidalfare

Follo politidistrikt 

En person (A) anmeldte polititjenestepersoner (B og C) for tjenesteunnlatelse ved ikke å ha rykket ut og tatt hånd om en suicidal venn (D) av ham. A hadde ringt politiet og helsevesenet og informert om situasjonen, men neste formiddag ble D funnet død etter å ha tatt sitt eget liv.

 

Saken ble etterforsket og Spesialenheten gjennomgikk politiets operasjonslogg og flere opptak av samtaler mellom D og politiet, og mellom helsevesenet og politiet. B og C ble avhørt og politiets dokumenter i forbindelse med selvdrapet ble gjennomgått.

Etterforskingen viste at politiet hadde notert ned referat fra samtalene med A. Etter dette hadde politiet opprettet kontakt med D og hatt en 7 minutter lang telefonsamtale med ham. Samtalen hadde blitt avsluttet med at D lovet ikke å skade seg selv og politiet hadde tilbudt ham å ringe tilbake når som helst hvis han følte behov for det. Videre fremgikk det av operasjonsloggen at B hadde vurdert samtalen slik at det ikke forelå en reell fare for at D ville ta sitt eget liv. Helsevesenet hadde også mottatt samme informasjon som politiet, men de hadde ingen ledige ambulanser. Politiet hadde oppdraget til vurdering en stund utover natten før de ga helsevesenet beskjed om at de anså dette å være en sak for dem.

 

Spesialenheten vurderte saken etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten og fant at B og C ikke hadde opptrådt kvalifisert klanderverdig. 

 

Saken ble henlagt for B og C som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Spesialenhetens vurdering var at saken kunne gi grunnlag for læring i politiet. Saken ble sendt til politimesteren for administrativ vurdering.

 

 

Sak nr. 5. Ref nr. 474/12-123                                     

Utenlandske tiggere anmelder politiet i sammenheng med ordensmessig inngripen - bortvisning

Oslo politidistrikt 

En gruppe utenlandske tiggere som var bortvist av politiet mente de var bortvist uten at det forelå tilstrekkelige grunner for det. De var bortvist fra et konkret sted i et bysentrum og var nektet å oppholde seg nærmere enn 200 meter fra det aktuelle stedet i de neste 24 - 48 timer.

 

Spesialenheten innhentet aktuell dokumentasjon fra politiet. Flere polititjenestepersoner ble avhørt. Politiet viste til at de stod overfor store ordensmessige problemer knyttet til utenlandske tiggere som tok tilhold på forskjellige steder i byen. Dette medførte blant annet forsøpling, ”aggressiv tigging”, og straffbar virksomhet. Forut for den aktuelle bortvisningen hadde politiet fått melding fra en butikk om at deres kunder ved fire anledninger hadde blitt utsatt for ”aggressiv tigging”. Politiet rykket ut og en ansatt i butikken pekte mot en gruppe mennesker på stedet og opplyste at det var noen derfra som hadde foretatt handlingene.

 

Politiet besluttet å bortvise til sammen syv personer med hjemmel i politiloven § 7 grunnet forstyrrelse av den offentlige ro og orden.

 

Spesialenheten reiste enkelte kritiske spørsmål til politiets håndtering av saken. Først ble det stilt spørsmål om det var tilstrekkelig sannsynliggjort at nettopp disse syv personene hadde foretatt handlingene som var grunnlaget for bortvisningen. Det var flere vitner på stedet som fortalte at de hadde vært sammen med de aktuelle personene i timene forut for politiets ankomst. De syv hadde i følge vitnene ikke utført noen form for aggressiv tigging. Dernest ble det reist spørsmål om politiloven § 7 i den aktuelle sammenheng kan begrunne at personer blir bortvist i opp til 48 timer. Bestemmelsen hjemler tiltak for å gjenopprette eller hindre forstyrrelser på stedet.

 

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Politidistriktet ble bedt om å gjennomgå saken administrativt.

 

 

 

Sak nr. 6. Ref nr. 489/12-123                                     

Politiet anmeldes for utilbørlig opptreden – bortkjøring av utenlandske tiggere

Oslo politidistrikt 

Fem utenlandske tiggere anmeldte politiet for utilbørlig opptreden og viste til at de ved flere anledninger var kjørt bort fra sentrum av byen og hensatt flere kilometer unna på ukjent sted. De forklarte at de ikke hadde penger til transport og at de ble skilt fra sitt reisefølge. Det var også vanskelig å orientere seg på grunn av språkhindringer.

 

Spesialenheten etterforsket saken og innhentet aktuell dokumentasjon fra politiet. Flere polititjenestepersoner ble avhørt. Politiet viste til at det var ordensmessige utfordringer forbundet med at utenlandske tiggere tok opphold flere steder i byen. Dette medførte blant annet forsøpling, ”aggressiv tigging” og kriminell adferd. Av den grunn bortviste politiet disse personene, men flere unnlot å følge politiets pålegg. I noen tilfeller ble derfor bortkjøring benyttet.

 

Spesialenheten fant ikke grunnlag for å straffe enkeltpersoner, men viste til Høyesteretts praksis i en tilsvarende sak. Der ble den faglige begrunnelsen for bortkjøring akseptert som ledd i opprettholdelse av ro og orden i byens sentrum nattestid ovenfor berusede og/eller bråkete personer, såfremt bortkjøringen skjedde over en kortere strekning og til et sted med offentlig kommunikasjon. Dette som alternativ til at personen ble innbrakt til politistasjonen da det tok for mye av patruljens tid.

 

Saken ble henlagt for politidistriktet på grunn av bevisets stilling. Politiets bruk av bortvisning som ordensmessig inngrep overfor utenlandske tiggere ble kritisert og politimesteren ble bedt om å gjennomgå saken og politidistriktets rutiner. Spesialenheten fremhevet i sin kritikk særlig at flere var bortvist uten at det var sikret notoritet om inngrepet. Tjenesteoppdraget var ikke registret i politidistriktets operasjonslogg.

 

 

Sak nr. 7. Ref nr. 491/12-123                                     

Utenlandske tiggere anmelder politiet fordi de har mistet eiendeler i sammenheng med politiets ordensmessige inngripen – bortvisning fra offentlig sted

Oslo politidistrikt 

Femten utenlandske tiggere anmeldte politiet for utilbørlig opptreden og viste til at de hadde mistet eiendeler i sammenheng med at de var bortvist av politiet. Politiet ga dem ikke tid og anledning til å ta med seg sine eiendeler.

 

Spesialenheten etterforsket saken og innhentet aktuell dokumentasjon fra politiet. Flere polititjenestepersoner i politiet ble avhørt. Politiet viste til at de hadde hatt problemer med utenlandske tiggere som tok tilhold på og overnattet på offentlig sted. Dette medførte blant annet forsøpling, ”aggressiv tigging” og kriminell adferd. Personer som campet på offentlig sted ble bortvist. Vanligvis ble tiggere gitt tid og mulighet til å ta med seg sine eiendeler, men det hadde til tider vært en så tilspisset og amper stemning under bortvisningen at det ikke hadde vært mulig. Kommunen hadde stått for opprydning på stedet.

 

Spesialenheten fant ikke grunnlag for å straffe enkeltpersoner, men rettet kritikk mot politiet fordi flere ordensmessige tiltak rettet mot utenlandske tiggere ikke var ført i politiets logg.

 

Saken ble henlagt for politidistriktet som intet straffbart forhold anses bevist. Politimesteren ble bedt om å gjennomgå saken administrativt.

 

 

Sak nr. 8. Ref nr. 414/12-123                                     

Anmeldelse med påstand om trafikkforseelse

Gudbrandsdal politidistrikt 

En person (A) anmeldte føreren av en sivil politibil (B) for å ha svingt over E6 og kjørt inn på en rasteplass på motsatt side av vegen. Rasteplassen var beregnet for trafikk i motsatt kjøreretning.

B forklarte i avhør at han ledet en trafikkontroll ved den aktuelle rasteplassen. Han hadde hatt lunsjpause og var - da han valgte å svinge over vegbanen - på vei tilbake til rasteplassen for å gjenoppta sin rolle i arbeidet. Før B svingte over vegbanen og inn på rasteplassen slo han på blålysene for å markere at han kjørte politibil. Han forvisset seg også om at kryssingen av vegen ikke ville forstyrre eller hindre andre trafikanter.

 

Spesialenheten etterforsket B for mulig brudd på vegtrafikklovens bestemmelser, herunder lovens § 3 om ”aktpågivende og varsom” opptreden i trafikken. Det ble lagt til grunn at B ved sin opptreden hadde handlet i strid med vegmerkingen på stedet og at han hadde foretatt vending på veg hvor det var forbudt. Det følger imidlertid av vegtrafikkloven § 11 at fører av politiets kjøretøy kan overtre bestemmelser gitt i eller i medhold av vegtrafikkloven §§ 4-9 såfremt dette er ”nødvendig eller til vesentlig lette i tjenesten”.

 

Det forelå etter Spesialenhetens vurdering ikke en tjenestelig grunn for B til å handle slik han gjorde. Handlingen var ikke ”nødvendig”.  Spesialenheten fant heller ikke at kjøringen var til ”vesentlig lette” for utøvelsen av det konkrete tjenesteoppdraget. B kunne ha kjørt ca 3,5 kilometer videre på E6 og snudd på lovlig vis ved neste av- og påkjøring. Det måtte derfor vurderes om besparelsen i tid var så viktig for oppdraget at den kunne begrunne at det ble opptrådt i strid med trafikkreglene. B hadde allerede vært fraværende fra kontrollstedet i noe tid, og at det forelå ingen opplysninger om at hans nærvær var umiddelbart påkrevet.

 

Det ble ikke reagert med straff mot B. Det ble lagt vekt på at det i politidistriktet var praksis for å krysse vegbanen ved den aktuelle rasteplassen slik B gjorde. Saken ble for B henlagt etter bevisets stilling.

 

Spesialenheten forutsatte at politiet ved tidligere anledninger hadde foretatt en konkret vurdering av foreliggende situasjon og de tjenestelige behov for å bryte de aktuelle bestemmelsene. Siden det nå forelå en sak med tvil om politiet hadde praktisert vegtrafikklovens unntaksbestemmelse på korrekt vis, ble saken sendt til politimesteren for administrativ vurdering. 

 

 

  

Sak nr. 9. Ref nr. 824/11-123                                     

Anmeldelse med påstand om ulovlig ransaking med mer

Romerike politidistrikt 

En person (A) anmeldte flere ansatte i politiet for at de hadde foretatt ulovlig ransaking og beslag i boligen hans uten at han ble gjort kjent med dette.

 

Spesialenheten etterforsket saken og innhentet politiets straffesak mot A. Videre ble tre polititjenestepersoner avhørt.

 

Spesialenheten fant at politiet ved flere anledninger og på forskjellig vis, hadde brutt flere prosessuelle bestemmelser i sin behandling av straffesaken mot A.

 

Blant annet hadde de ikke opprettet en egen straffesak mot A, de hadde ikke vedlagt sentrale dokumenter i denne, de hadde ikke hatt vitner til stede under ransakingen eller varslet A om denne, de hadde ikke skrevet rapport om ransaking/beslag, og de hadde ikke varslet A om at de foretok et beslag hos ham.

 

Spesialenheten fant ikke grunnlag for å straffe noen enkelt ansatt i politiet, men politidistriktet ble ilagt et forelegg på kr. 50.000 for grov uforstand i tjenesten. Forelegget er vedtatt. Politidistriktet ble også bedt om å følge opp saken administrativt.

 

 

Sak nr. 10. Ref nr. 540/12-123

Feil i politiets utlevering av opplysninger til barnevernet – behov for direktiver

Sunnmøre politidistrikt

En far anmeldte to polititjenestepersoner for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Faren viste til at de to polititjenestepersonene hadde gitt uriktige opplysninger om ham til barneverntjenesten. Opplysningene hadde i følge anmeldelsen medvirket til at det var truffet akuttvedtak om omplassering av hans barn.

 

Det følger av barnevernloven § 6-4, annet ledd at offentlige myndigheter uten hinder av taushetsplikt skal gi opplysninger til barneverntjenesten. Den barnevernsansatte forklarte at hun i en sak om omplassering av barn ønsket opplysninger fra politiet om far og at hun først kom i kontakt med en polititjenesteperson. Han sa da at det var en annen polititjenesteperson som var ansvarlig for farens saker hos politiet og at han ville være å treffe påfølgende dag. Den barnevernansatte ba likevel den polititjenestepersonen hun snakket med om å sjekke hvilke opplysninger politiet hadde på far. Hun fikk da over telefon opplyst at han tidligere var anmeldt for voldtekt, ran og grov vold med videre. Den barnevernansatte sa i samtalen at hun på vanlig vis ville innhente opplysningene skriftlig. Da den barnevernansatte senere skriftlig fikk oversendt opplysninger om far fra politiet, ble det klart at opplysningene hun hadde registrert å ha mottatt i telefonsamtalen var delvis uriktige. Far var ikke anmeldt for voldtekt og ran. Den barnevernansatte kunne ikke utelukke at hun hadde misforstått opplysninger hun fikk på telefon.

 

Spesialenheten mente det var grunn til å rette kritikk mot polititjenestepersonen for at han valgte å gi opplysninger over telefon og at han ikke forsikret seg om at opplysningene som ble gitt var riktige eller ble oppfattet riktig. Spesialenheten mente likevel ikke at han hadde opptrådt så klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar. Det ble lagt vekt på at den barnevernsansatte oppga at hun også ville innhente opplysningene ved skriftlig anmodning.

 

I brev til barneverntjenesten hadde polititjenestepersonen, med ansvar for straffesaker mot far, blant annet opplyst at far var involvert i en sak om legemsbeskadigelse og at saken var avgjort mot person. Det gikk av brevet ikke fram at far var frifunnet under behandling av saken i domstolen. Da polititjenestepersonen ble klar over at det var gitt mangelfulle opplysninger, ble forholdet straks beklaget og rettet opp. Spesialenheten mente det var grunn til å rette kritikk mot polititjenestepersonen for at han ikke hadde gitt mer utfyllende opplysninger. Hans opptreden ble imidlertid ikke ansett å være så klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar.

 

Saken ble sendt politimesteren for administrativ vurdering. Spesialenheten ba politimesteren vurdere om det bør gis direktiver om hvordan henvendelser fra barnevernet skal behandles og besvares.

 

 

Sak nr. 11. Ref nr. 258/12-123                                            

Manglende notoritet om inntreden i tjeneste og bruk av politiets kjøretøy

Rogaland politidistrikt

En kvinne (A) som ble stanset i en politikontroll forklarte til patruljemannskapene at hun som fornærmet i en voldssak hadde blitt fulgt opp/støttet av en polititjenesteperson (B) og at hun i sammenheng med dette hadde hatt seksuell omgang med B. Omgangen hadde vært frivillig, men hun hadde handlet som hun gjorde fordi hun var i en sårbar situasjon.

 

Patruljemannskapene varslet overordnede om opplysningene A hadde kommet med og opplysningene ble med henvising til et notat/referat oversendt Spesialenheten for politisaker.

 

Spesialenheten iverksatte etterforsking. A og B ble avhørt. Det ble i tillegg opptatt forklaringer fra seks vitner, herunder fra ansatte i politiet og en person i As familie. A fastholdt at hun hadde hatt seksuell omgang med B og forklarte seg om hvor og når. Hun ønsket ikke selv å anmelde B. B benektet at han på noe tidspunkt hadde hatt seksuell omgang med A og mente han hadde handlet uklokt da han opptrådte alene i kontakten med A. Det ble for A oppnevnt bistandsadvokat.

 

Spesialenheten anså det ut fra etterforskingsresultatet ikke bevist utenfor enhver tvil at A og B hadde hatt seksuell omgang. A og B forklarte seg ulikt om det aktuelle hendelsesforløp og det fantes ikke vitner eller andre bevis i saken av styrke. Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke mulige relevante etterforskingsskritt som kunne endre bevisbildet. Muligheten for å opplyse saken ble ansett noe svekket som følge av at opplysningene om den seksuelle omgangen hadde kommet opp først seks måneder etter at den skulle ha funnet sted. Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

 

B forklarte at han ved en anledning hadde etterkommet et ønske fra A om hjelp til å komme seg hjem. B som hadde fritid, trådte da inn i tjeneste og brukte en av politiets biler til å kjøre A hjem. Det var verken i oppdragslogg, kjørebok eller andre steder registrert opplysninger som kunne dokumentere oppdraget. Spesialenheten påpekte at det er uheldig dersom tjenestemenn i politiet trer inn i tjeneste eller bruker politiets materiell uten at det sikres notoritet om det. Politimesteren ble anmodet om å følge opp forholdet administrativt.

 

 

Sak nr. 12. Ref nr. 664/12-123          

Opptreden med risiko for selvskading i arrest – vurdering av nødvendighet, forsvarlighet og forholdmessighet

Haugaland og Sunnhordland politidistrikt

En mann ble innbrakt til arresten fordi han ikke hadde etterkommet pålegg om å forlate bysentrum. Etter løslatelse oppsøkte han legevakt. I legeerklæringen er det med henvisning til hevelser, oppgitt at han har fått et hardt slag over tinningen, og at det ikke var mistanke om hjernerystelse. Mannen innga anmeldelse for maktbruk og andre forhold han var utsatt for i arresten.

 

Arrestforvareren forklarte til Spesialenheten at hun da mannen ble innbrakt ble bedt om å komme til arresten. Arrestanten framsto da som beruset og sint. Etter at han var satt inn på celle, kunne arrestforvareren via monitor følge hans opptreden, og hun observerte da at arrestanten stanget hodet i veggen. Han forsøkte også å knytte et teppe rundt halsen. Arrestforvareren varslet operasjonsleder om arrestantens opptreden. Arrestanten fikk da beskjed om at han av hensyn til sin egen sikkerhet ville bli fratatt teppe og alle klærne. Da arrestanten nektet å etterkomme pålegg om gi fra seg klærne, gikk to tjenestepersoner inn på cella og tok fra ham klærne.

 

Arrestanten stanget i følge arrestforvarer, også etter at han var fratatt klærne, hodet mot veggen og hun varslet på nytt operasjonsleder. Hans vurdering var da at de burde avvente noe før de grep inn. Da arrestanten startet med å bite i madrassen ble denne tatt fram ham. Arrestforvareren forklarte at hun hele tiden kunne følge arrestantens bevegelser inne på cellen og snakke med ham. I følge arrestforvareren ble arrestanten forklart at han ville få tilbake klær og madrass dersom han forholdt seg rolig. Han nektet da å ta i mot det. Etter noe tid overleverte arrestforvarer likevel klær til arrestanten gjennom celleluken.

 

Spesialenheten la i sin vurdering av saken til grunn at arrestanten selv hadde skallet hodet i veggen og ikke at han, som anført i anmeldelsen, hadde fått et slag mot hodet i sammenheng med at han ble lagt i gulvet. Politiets logg, som føres i tilnærmet sann tid, ga en relativt detaljert beskrivelse av arrestantens opptreden på cella. Spesialenheten la også vekt på forklaringene fra arrestforvarer og operasjonsleder. Arrestantens egen anmeldelse var inngitt 12 dager etter at han var pågrepet. Opplysningene i legeerklæringen framstod som forenlige med at han selv hadde skallet hodet i celleveggen.

 

Spesialenheten vurderte om det, ut fra omstendighetene, var et nødvendig og forholdsmessig tiltak overfor arrestanten å ta fra ham alle klærne og la ham bli sittende på cella i flere timer uten madrass og teppe. Av politiarrestforskriften § 2-6 første ledd følger at alle som må tilbringe natten i politiarrest skal få utlevert rengjort madrass og tepper eller tilsvarende. I henhold til § 2-6, annet ledd, kan – når hensynet til den enkelte innsatte tilsier det – utlevering av teppe eller tilsvarende utsettes av sikkerhetsmessige grunner.

 

Spesialenheten påpekte at det å holde en person på celle uten klær, madrass og noe å dekke seg til med er et alvorlig inngrep, og at det også i en situasjon som den aktuelle - hvor inngrepet var begrunnet i hensynet til arrestantens sikkerhet - må stilles strenge krav til nødvendighet, forsvarlighet og forholdsmessighet ved videre bruk av arrest.

 

Spesialenheten fant, med henvising til at inngrepet mot arrestanten var begrunnet i hensyn til hans egen sikkerhet ikke, at det var grunnlag for å reagere med straff mot ansatte eller foretaket. Selv om det ikke ble vurdert å være grunnlag for å reagere med straff, fremstod inngrepet som alvorlig og må for arrestanten ha vært opplevd som nedverdigende. Spesialenheten ba politidistriktet gjennomgå saken med henblikk på om det ved eventuelle lignende situasjoner i framtiden kan finnes andre og lempeligere tiltak. Det ble vist til at arrestanten var innbrakt med bakgrunn i beruselse og ordensforstyrrelser, og ikke i et alvorlig straffbart forhold. Spesialenheten ba også politidistriktet vurdere om de i situasjoner hvor arrestanter opptrer så utagerende bør konsultere med lege om forsvarligheten ved gjennomføringen av frihetsberøvelsen. Riksadvokaten har etter klage fra arrestanten opprettholdt Spesialenhetens vedtak om henleggelse.

 

 

Sak nr. 13. Ref nr. 513/12-123                                 

Manglende notoritet om ransaking, jf. straffeprosessloven § 199 annet ledd

Rogaland politidistrikt 

A anførte i en klage til politidistriktet at han var ulovlig ransaket av to polititjenestepersoner, B og C. Da klagen inneholdt anklage om straffbart forhold, ble klagen oversendt Spesialenheten for behandling. Spesialenheten iverksatte etterforsking og opptok forklaringer fra A, B og C.

 

B og C forklarte at de hadde observert A komme ut av en bolig hvor det ble omsatt narkotika. Patruljen kjørte opp en parallell gate og stanset A i et vegkryss. I følge B var A rød i øynene, svettet sterkt og framstod som ruspåvirket. B gjorde A kjent med årsaken til at han ble stanset og det ble rettet en forespørsel til operasjonssentralen om mulig tidligere registreringer knyttet til A. Fra operasjonsentralen ble opplyst at A tidligere var straffet for narkotikaforhold. Patruljen besluttet med bakgrunn i sine observasjoner å ransake A. Ingen ting ble tatt til beslag og det ble ikke opprettet rapport om ransakingen eller på annet vis sikret notoritet om tjenesteoppdraget.

 

A framholdt at observasjonene som patruljen baserte seg på var feilaktige og at han som en tilfeldig forbipassende ble gjenstand for nedlatende og ulovlig behandling. A viste blant annet til at han ble ransaket på et sted hvor han ble eksponert for andre. A påpekte også at narkotikaforholdet som han var registrert med hos politiet lå svært mange år tilbake i tid og i dag ikke kunne brukes til å underbygge en mistanke.

 

Selv om det i ettertid kunne stilles spørsmål ved om det forelå tilstrekkig objektive og konkrete holdepunkter, framstod B og C sine vurderinger knyttet til mistankegrunnlaget etter Spesialenhetens vurdering ikke å være så mangelfulle at det var grunnlag for å reagere med straffansvar. Heller ikke måten ransakingen ble gjennomført på, med gjennomgang av lommer og ryggsekk, ble vurdert å være straffbar.

 

Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at det følger av straffeprosessloven § 199 annet ledd at det etter ransaking snarest mulig skal settes opp en rapport om ransakingen. Det var ikke gjort. Inngrepet overfor A var heller ikke registrert hos politiet på annet vis. Spesialenheten opptok i sammenheng med dette en forklaring fra visepolitimesteren i politidistriktet. Fra visepolitimesterens side ble anført at det ikke burde være tvil hos mannskapene om at det skal skrives rapport i de tilfeller hvor påtalemyndigheten eller politiet bruker sin sekundærkompetanse til å beslutte ransaking.

 

Spesialenheten anså den mangelfulle rapporteringen å være kritikkverdig, men ikke så kvalifisert klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar. Saken ble sendt til administrativ oppfølgning. Politimesteren ble bedt om å vurdere om det overfor mannskaper i distriktet er grunn til å understreke plikten til å skrive rapport om ransaking.

 

 

Sak nr. 14. Ref nr. 334/12-123                                 

Brudd på taushetsplikt etter uttalelser i media

Vestfold politidistrikt 

En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for brudd på taushetsplikt etter at B hadde gitt uttalelser om A til media. 

 

Spesialenheten innhentet flere artikler fra nettaviser som omhandlet A, samt to dommer fra tingretten der A var dømt til lengre fengselsstraffer for blant annet bedrageri. B ble avhørt med status som mistenkt. 

 

A hadde ved gjentatte anledninger vært omtalt i media. I tidligere medieoppslag var blant annet en av rettssakene som ledet til fellende dom i tingretten omhandlet og det var publisert intervjuer med mennesker som var ofre for As bedragerier. B forklarte at bakgrunnen for uttalelsene til pressen var at A på ny hadde dukket opp i politidistriktet og hadde gjort forsøk på bedragerier. B beskrev i et avisintervju A som manipulativ og advarte mot A. Han ga også opplysninger om pågående og tidligere etterforsking av bedragerier utført av A. I en avisartikkel fremgikk at B skulle ha uttalt at A hadde forsøkt å bedra en tidligere kollega av B. B forklarte til Spesialenheten at denne tidligere kollegaen kontaktet B og fortalte om sitt møte med A. B benektet imidlertid å ha uttalt seg om dette til pressen.  

 

Spesialenheten la til grunn at opplysningene B ga til pressen om at A hadde vært, og igjen var gjenstand for strafferettslig forfølgning, måtte regnes som et personlig forhold. Videre ble det lagt til grunn at B hadde fått opplysningene gjennom sitt arbeid i politiet. Opplysningene B ga var derfor taushetsbelagt. Spesialenheten mente imidlertid at opplysningene som ble gitt i all hovedsak var alminnelig kjent gjennom tidligere mediedekning. På bakgrunn av As tidligere domfellelser for blant annet omfattende vinningskriminalitet, samt at A igjen var observert i distriktet under forsøk på å begå nye bedragerier, mente Spesialenheten at uttalelsene B ga også var nødvendige for å forebygge lovovertredelser. Uttalelsene ble derfor ansett omfattet av unntakene fra taushetsplikten i straffeprosessloven §§ 61b nr. 2 og 61c første ledd nr. 6). 

 

Videre viste Spesialenheten til de generelle regler om politiets og påtalemyndighetens opplysninger og meddelelser til offentligheten som er inntatt i Riksadvokatens Rundskriv 12. februar 1981 (Del II - nr. 1/1981), og uttalte at dersom det blir gitt informasjon i strid med retningslinjene, vil dette etter omstendighetene kunne medføre straffansvar etter straffeloven § 121. Spesialenheten mente at B til pressen ga personkarakteristikker av A som ikke var i tråd med Riksadvokatens retningslinjer om at opplysninger til offentligheten skal gis i nøktern form, men kom blant annet under henvisning til uttalelser i Borgarting lagmannsretts dom 14. oktober 1996 (LB-1996-581)til at forholdet likevel ikke kunne lede til straffansvar.

 

Når det gjaldt videreformidlingen av opplysningene fra Bs kollega, fant Spesialenheten at dette ikke innebar brudd på taushetsplikt, ettersom B fikk opplysningene som privatperson under en telefonsamtale med sin tidligere kollega. Spesialenheten mente at dette heller ikke kunne henføres som grov uforstand i tjenesten, selv om B i et slikt tilfelle burde ha sørget for at B ikke fremsto som polititjenesteperson da opplysningene ble gitt.    

 

Da saken reiste spørsmål om ansatte i politidistriktet hadde nødvendig kunnskap om gjeldende retningslinjer fra Riksadvokaten om uttalelser til media, ble saken sendt til politimesteren for administrativ vurdering, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd.  

 

Spesialenhetens vedtak ble av A klaget over til Riksadvokaten, som har opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.  

 

 

Sak nr. 15. Ref nr. 731/12-123                                 

Brudd på taushetsplikt og grov uforstand i tjenesten – polititjenestepersons opptak av avhør på telefon og oppbevaring av narkotikabeslag hjemme

Søndre Buskerud politidistrikt 

En person (A) anmeldte en politibetjent (B) for å ha gitt As sønn (C) en mobiltelefon inneholdende en lydfil fra et politiavhør. A anmeldte også B for å ha oppbevart et narkotikabeslag hjemme og for å ha vist fram beslaget til C. A viste i tillegg til at politiet hadde oppsøkt ham på hans boligadresse og bedt om å få den aktuelle mobiltelefonen utlevert.

C fikk låne Bs gamle private mobiltelefon og A oppdaget i den sammenheng at det på telefonen var lagret et avhør i en straffesak. Da B ble kjent med forholdet varslet han umiddelbart sin arbeidsgiver, som sendte en patrulje hjem til A for å hente telefonen. B forklarte at avhøret måtte ha kommet inn på telefonen i sammenheng med at telefonen var synkronisert med hans PC og tjenestetelefon. B hadde benyttet sin tjenestetelefon til å oppta forkaring fra en person som ønsket å forklare seg utenfor kontorstedet.

 

Spesialenheten la til grunn at Bs private telefon inneholdt lydopptak med opplysninger som var omfattet av Bs taushetsplikt som polititjenesteperson, og at opplysningene ble gjort tilgjengelig for andre ved at B lånte bort telefonen sin til C. Spesialenheten kunne ikke se at noen av straffeprosesslovens unntak fra taushetsplikten kom til anvendelse. Ettersom bruk av tjenestetelefoner til lydopptak av avhør ikke hadde vært et anliggende for ledelsen ved politistasjonen, forelå det verken retningslinjer eller rutiner som anga begrensninger i slik bruk av tjenestetelefonen eller som ga anvisning på behandling av avhør som tas opp på tjenestetelefon. Ut fra omstendighetene ved Bs opptak av avhøret, og sett hen til at lydopptak med tjenestetelefon ikke er omhandlet i sentrale eller lokale retningslinjer, kunne B ikke kritiseres for at lydopptaket ble foretatt. Spesialenheten stilte seg imidlertid kritisk til at avhøret var slettet etter at B hadde fått opplyst at siktede hadde gjentatt det samme i et formelt avhør. Et lydavhør, som her var oppgitt å være opptatt i henhold til prosessens regler, var etter Spesialenhetens mening bevis som må behandles på samme måte som en avhørsrapport. Lydopptak må i likhet med rapporter ikke slettes. Det må når beviset først er innhentet, inngå blant sakens dokumenter og gjøres tilgjengelig for sakens aktører, påtalemyndigheten og siktedes forsvarer.

 

Det ble videre lagt til grunn at det ikke forelå retningslinjer for bruk av tjenestetelefoner i privat sammenheng. Spesialenheten mente imidlertid at tjenestetelefonen, når det blant annet åpnes for å bruke denne til å ta bilder på åsteder, må håndteres på tilsvarende måte som annet materiale som inneholder taushetsbelagt og sensitiv informasjon. Etter Spesialenhetens mening kunne Bs kobling av tjenestetelefonen til sin private Mac og de tekniske konsekvenser dette medførte, herunder at lydfilen av avhøret ble overført til Bs private telefon, ikke bebreides B som kvalifisert klanderverdig, men snarere anses som et utslag av ubetenksomhet.

 

Når det gjaldt håndteringen av narkotikabeslaget, la Spesialenheten til grunn at B ble oppmerksom på en bil som kom kjørende i påfallende høy hastighet bak ham da han var på vei hjem fra kveldsvakt. B ringte operasjonssentralen, orienterte om bilen og spurte om de ønsket at B skulle foreta seg noe dersom bilen kjørte forbi. Operasjonssentralen svarte at B kunne forsøke å signalisere med lysene, og stanse bilen. Bilen kjørte forbi og stoppet på Bs signal. B hadde hele tiden telefonisk kontakt med operasjonssentralen, og fikk informasjon om kjøretøy og eier, samt at vedkommende var kjent for å ha befatning med narkotika. B spurte føreren om han hadde narkotika på seg, og han svarte at han oppbevarte 10 gram marihuana i siden på bildøren. Ifølge B ble operasjonssentralen orientert om beslaget av marihuanaen, og at B ville opprette en straffesak på det. I samråd med operasjonssentralen tok B med narkotikaen hjem. Narkotikaen lå i en lynlåspose og B låste den ned i en skuff i et skatoll hjemme. B har forklart at da C kom hjem fra skolen dagen etter fikk han se på marihuanaen. Noe senere samme dag kom A innom, og C spurte om han fikk lov til å vise narkotikaen frem til A. B låste ut narkotikaen, og C viste den frem til A mens B sto 4 -5 meter unna. B fikk deretter tilbake posen og låste den ned igjen i skuffen.

 

Spesialenheten vurderte dette forholdet etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Spesialenheten kunne ikke se at den kortvarige oppbevaringen av beslaget hjemme hos B var i strid med retningslinjene og rundskriv som regulerer håndtering av beslag. Spesialenheten uttrykte forståelse for at slik oppbevaring ble gjort av praktiske grunner og B må også sies å ha sikret en viss notoritet over beslaget ved å melde fra til operasjonssentralen. Ut fra rundskrivenes bestemmelser om oppbevaring og håndtering av beslag, mente Spesialenheten at narkotikabeslaget burde ha ligget innelåst hjemme hos politibetjent B frem til han tok det med til politistasjonen, og at B ikke burde ha tatt det ut for fremvisning. Spesialenheten fant det imidlertid klart at en slik fremvisning som B opplyste fant sted, ikke representerte en straffbar handling. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Spesialenheten fant grunn til å oversende saken til politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering. Det ble vist til de problemstillinger som har fremkommet i saken knyttet til bruk av tjenestetelefon i private sammenhenger.

  

 

Sak nr. 16. Ref nr. 48/12-123                                   

Politiets håndtering av beslag

Oslo politidistrikt 

Spesialenheten mottok ved påtegning fra politidistriktet underretning om et bortkommet kontantbeløp på kroner 113 800,-. Det ble opplyst at pengene ble beslaglagt av politiet i 2003 og senere besluttet inndratt. De ble oversendt krimteknisk avdeling ved politidistriktet og innkvittert der, men i henhold til protokollen ved krimteknisk avdeling var pengene ikke utkvittert.

 

Spesialenheten besluttet på bakgrunn av meldingen å iverksette etterforsking.

 

I 2003 ble det i forbindelse med en narkotikasak gjennomført ransaking av en leilighet. Under ransakingen ble det gjort to pengebeslag, et på kr. 2 300,- og et på kr. 113 800,-. Dagen etter ble det skrevet beslagsrapport i saken og pengebeslagene ble innkvittert og lagt til oppbevaring ved kriminalteknisk avdeling. Pengene ble i henhold til dagjeldende instruks ført inn i en protokoll og lagt på sikkerhetsrommet i en safe. Et vitne forklarte til Spesialenheten at de to pengebeslagene mest sannsynlig ble lagt sammen og ført som ett beslag i protokollen, men at det i dag ville blitt ført inn som to separate beslag i protokollen med hvert sitt lokale beslagsnummer og lagt hver for seg. Pengebeslagene var ikke ført ut av beslagsprotokollen og befant seg ikke lenger i safen hvor de i henhold til protokollen skulle ha ligget.

 

Spesialenheten innhentet aktuell dokumentasjon fra politiet og opptok forklaring fra ni personer som hadde hatt oppgaver i sammenheng med den aktuelle straffesaken/beslaget. 

 

Avhørene ga ingen ledetråder i forhold til hva som hadde skjedd med beslaget. Spesialenheten så heller ikke at det var mulig å foreta andre relevante undersøkelser som kunne bringe fram opplysninger som ville lede til en oppklaring.

 

Saken ble i forhold til straffelovens bestemmelser om tyveri og underslag henlagt på saksnivå fordi gjerningspersonen er ukjent.

 

Beslaget var ikke var håndtert i tråd med dagjeldende retningslinjer ved politidistriktet. Spesialenhetens vurdering var allikevel at forholdene ikke var så klanderverdige at det var grunnlag for straff for å ha utvist grov uforstand i tjenesten, jf. straffeloven § 325 første ledd nr. 1.

Saken ble oversendt politimesteren for administrativ vurdering.

 

 

Sak nr. 17. Ref nr. 832/11-123                                 

Ransaking av bopel etter å ha påtruffet person som fremsto som ruset – tegn- og symptomtest

Rogaland politidistrikt 

Tre personer (A, B og C) anmeldte tjenestepersoner ved politidistriktet for ulovlig ransaking.

 

Spesialenheten avhørte A med status som fornærmet og polititjenestepersonene D, E og F med status som mistenkte. En polititjenesteperson og påtaleleder i politidistriktet ble avhørt som vitner. Det ble videre innhentet dokumenter i politiets straffesak mot A, samt utskrift fra politiets oppdragslogg for hendelsen og utskrift av ”agentsøk” for A.

 

D og E kjørte den aktuelle natten uniformert patrulje og ble oppmerksom på A som kom gående langs en vei og i umiddelbar nærhet av sin bopel. A ble stanset av D og E, som ønsket å vite hvor A hadde vært og hvor A var på vei. Gjennom kontakten med A fikk D og E mistanke om at A var påvirket av narkotika. Mistanken bygget på at A hadde store pupiller, røde øyne, virket nervøs og ga en upresis forklaring på hvor A hadde vært og hvor A bodde. D og E husket ikke om det ble gjennomført en fullstendig ”Tegn- og symptomtest” av A. Det fremgikk imidlertid av politiets anmeldelse av A at det ble foretatt en slik test. A ble visitert av D uten at det ble gjort funn av narkotika. Via Sambandssentralen ble det også foretatt et ”agentsøk” på A. Utskrift fra agentsøket viste blant annet at A tidligere var kontrollert av politiet etter mistanke om bruk og/eller besittelse av narkotika. A ble ved denne kontrollen ransaket uten at det ble gjort funn av narkotika, men A skal ha erkjent at han røyket hasj iblant. D og E ba om assistanse fra en hundepatrulje, bestående av blant annet polititjenesteperson F.

 

D og E besluttet å ransake leiligheten til A fordi de mente at A kunne mistenkes for å ha brukt eller være i besittelse av narkotika. Patruljen med narkotikahunden bisto under ransakingen. A opplyste til politiet at A bodde sammen med B og C og at disse antakelig lå og sov. Da politiet kom inn i leiligheten ble B og C vekket og politiet ransaket hele leiligheten. På kjøkkenet fant politiet en pipe som de mente kunne benyttes til hasjrøyking. Under sofaen i stuen ble det funnet et blad med tobakksrester, som politiet mente kunne være rester etter tobakk blandet med hasj eller marihuana. Ettersom det ikke ble funnet noe som knyttet A eller noen av de andre i leiligheten til bruk eller oppbevaring av narkotika utover det som fremgår ovenfor, ble det skrevet en negativ anmeldelse. D skrev videre rapport etter ransakingen av leiligheten, og anga friske spor som grunnlag for ransakingen.

 

Spesialenheten vurderte saken etter straffeloven § 325 første ledd nr.1 om grov uforstand i tjenesten. Straffeloven § 116 om ulovlig ransaking ble ikke vurdert ettersom bestemmelsen stiller krav om forsett og det ikke kunne legges til grunn at D og E hadde ransaket personer eller bolig selv om de var klar over at det var ulovlig.

 

Spesialenheten vurderte først politiets handlinger på gaten utenfor As leilighet, og la til grunn at D og E i tillegg til ytre tegn hos A la vekt på at A fremstod som nervøs og at A blant annet ble oppfattet som unnvikende eller uklar når det gjaldt opplysning om hvor A bodde. Det ble videre antatt at politiet så noe hen til opplysningene som framkom ved agentsøket på A. Spesialenheten mente det kunne stilles spørsmål ved om det var skjellig grunn til å mistenke A for en straffbar handling. Dette blant annet fordi vurderinger og undersøkelser knyttet til tegn og symptom fremsto å ha vært noe mangelfulle ved at det ikke ble foretatt undersøkelser som gikk lenger enn passiv observasjon. En ”Tegn- og symptomtest” består av et sett identifiseringstester hvor hovedvekten legges på pupillstørrelse, pupillens reaksjon på lys, nystagmus, manglende evne til å se i kryss, pulsfrekvens og tids- og balansekontroll, og hvor resultatet av enkelttestene undergis en samlet vurdering. Det ble bemerket at gjennomføring av en mer fullstendig test ville gitt bedre mulighet til å bekrefte eller avkrefte den videre mistanken mot A. Til tross for innvendingene om at undersøkelser knyttet til mistanke forut for personransakingen kunne ha vært mer utførlige, kunne det etter Spesialenhetens oppfatning ikke legges til grunn at vurderingen knyttet til mistankegrunnlaget var så mangelfulle at det kan være grunnlag for straffansvar.

 

Spesialenheten vurderte videre politiets ransaking av As bopel.  Politiet hadde etter ransakingen av A på gaten ikke gjort funn som styrket mistanken om at A hadde brukt eller var i besittelse av narkotika. Spesialenheten mente det i situasjonen – hvor mistanken i hovedsak var basert på observasjon av pupiller og usikker opptreden – var grunn til å stille seg kritisk til at det ble besluttet ytterligere bruk av tvangsmiddel i form av husransaking. Spesialenheten kunne ikke se at det forelå noen holdepunkter for at A oppbevarte narkotika i leiligheten. Spesialenheten mente videre det kunne reises spørsmål om ransakingen av leiligheten ut fra de konkrete omstendigheter var et forholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven § 170a. Det ble blant annet vist til at straffeprosessloven § 201 bestemmer at det bare i påtrengende tilfelle bør foretas ransaking om natten. Ransaking av As leilighet, herunder rommene til As samboere, nattestid med hundepatrulje var et omfattende inngrep. Selv om Spesialenheten ikke anså det klart at vilkårene for å ransake As leilighet var oppfylt, ble det ut fra en samlet vurdering ikke funnet grunnlag for å konkludere med straffansvar. Det ble blant annet sett hen til at det etter rettspraksis må være et rom for feilvurderinger før man konstaterer at dårlig utførelse av tjenesten representerer en straffbar handling. Vurderingen av om det ble utvist grov uforstand i tjenesten ved beslutning om og gjennomføring av husransakingen bød på noe tvil og saken ble henlagt etter bevisets stilling.

 

Spesialenheten fant videre grunn til å oversende saken til politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering. Det ble vist til at saken både reiste spørsmål hva angår praksis ved undersøkelser for tegn og symptom og vurderinger av forholdsmessighet ved husransaking på nattestid.

 

 

Sak nr. 18. Ref nr. 383/12-123                                 

Ransaking av ungdomskoleelev i skoletiden

Hordaland politidistrikt 

To polititjenestepersoner (A og B) ble anmeldt for å ha gjennomført avhør og ransaking av en ungdomskoleelev (C) i skoletiden uten at verge var til stede. Det fremgikk videre av anmeldelsen at politiet gjennomførte tester av C for å avgjøre om C var påvirket av narkotika.

 

Spesialenheten avhørte Cs mor og en polititjenesteperson med status som vitne. Videre ble A og B avhørt som mistenkte. Spesialenheten innhentet også politiets oppdragslogg fra hendelsen.

 

En patrulje bestående av A og B rykket ut til ungdomskolen etter å ha mottatt bekymringsmelding fra skolen om at to elever kunne være ruset på hasj og muligens ville selge hasj på skolen. Det ble opplyst at skolen kontaktet elevenes foreldre, men kun fikk kontakt med moren til den ene eleven. Det ble opplyst at skolen ringte gjentatte ganger til Cs mor uten å få kontakt med henne. Cs mor forklarte til Spesialenheten at hun ikke mottok noen informasjon fra skolen eller politiet og heller ikke hadde ubesvarte anrop i løpet av dagen. B tok med C til en samtale på et kontor. C ble av politiet orientert om meldingen politiet hadde mottatt fra skolen, og C ble stilt spørsmål om hva som kunne være bakgrunnen for beskyldningene. A og B hadde ikke konferert med politijurist, men ble enige om at de likevel kunne gå gjennom klærne og ryggsekken til elevene ettersom det var tale om ”friske spor”. Cs veske, sko og lommer ble deretter undersøkt av B. Deretter gjennomførte B en ”Tegn- og symptomtest” på C. A og B diskuterte deretter om hvorvidt det skulle skrives negativ anmeldelse og rapport om ransaking og beslag. De ble enige om at dette ikke skulle gjøres av hensyn til elevene.

 

Spesialenheten vurderte saken etter straffeloven § 116 om ulovlig ransaking og § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten la til grunn at det ikke ble gjennomført avhør av C og at bestemmelsene om varsling av verge i straffeprosessloven § 232 tredje ledd og påtaleinstruksen § 8-3 annet ledd derfor ikke kom direkte til anvendelse. Spesialenheten fant at unnlatelsen av å varsle Cs mor ikke kunne representerer en straffbar handling. Spesialenheten la videre til grunn at politiets gjennomgang av Cs veske, lommer og sko måtte anses som en personransaking etter straffeprosessloven § 195. Videre ble det vist til at når formålet med en ”Tegn- og symptomtest” er å avdekke eller underbygge om en person har foretatt noe straffbart, kan dette bare skje når det foreligger skjellig grunn til mistanke om en staffbar handling som kan medføre frihetsstraff, jf. Riksadvokatens brev 7. september 1999 til Politihøgskolen.

Spesialenheten mente at de materielle vilkårene for ransaking av Cs veske, lommer og sko var oppfylt, men var i tvil om det etter politiets samtale med C forelå skjellig grunn til mistanke om bruk av hasj, og om det dermed var grunnlag for gjennomføringen av ”Tegn- og symptomtesten.” Vilkårene for politiets kompetanse til å treffe beslutning om ransaking på fersk gjerning eller ferske spor etter § 198 ble ikke ansett å være oppfylt.

 

Spesialenheten kom til at de subjektive vilkårene for straff etter straffeloven § 116 ikke var oppfylt, og mente videre at A og Bs opptreden ikke var av en slik karakter at den kunne medføre straffansvar etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1. 

 

Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist, men saken ble sendt til politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering.

 

 

Sak nr. 19. Ref nr. 832/12-123                                 

Dødsfall i arrest

Nord-Trøndelag politidistrikt 

Spesialenheten ble kontaktet av påtaleleder ved politidistriktet og varslet om at en person (A) var funnet livløs i arresten ved politistasjonen. Spesialenheten ble etter kort tid informert om at A var erklært død.

 

Spesialenheten rykket ut til politistasjonen samme dag. Kriminalteknikere fra politidistriktet bisto med åstedsundersøkelse. Spesialenheten besørget sikring av lyd- og bildeovervåking fra arresten og gjennomgikk materialet. Videre ble inspeksjonslogg som viser tilsynet i arrest og hvem som utførte inspeksjonene sikret og gjennomgått. Det ble også innhentet og gjennomgått utskrift fra politiets oppdragslogg og arresttiltakslogg, samt bemanningsoversikt for aktuelle tidsrom.

 

Arrestinstruks fra politidistriktet og politistasjonsinstruks for politiarrestene ble innhentet og gjennomgått. Videre gjennomgikk Spesialenheten rapport om arresttilsyn ved politidistriktet.

 

Fem polititjenestepersoner ble avhørt med status som vitner og ni polititjenestepersoner ble avhørt med status som mistenkte.

Spesialenheten var også i telefonisk kontakt med As forsvarer, og innhentet politiets rapport om klær som ble utlevert til A.

 

A var av politiet pågrepet og siktet for legemsbeskadigelse med døden til følge. A ble undersøkt av kriminalteknikere som blant annet sikret As klær. Etter undersøkelsen fikk A overlevert klær av politiet. Klærne var innkjøpt av politiet som ledd i en prosess med å utbedre mangler etter et arresttilsyn. Dette var også klærne A hadde på seg da A ble funnet død i cellen dagen etter, og etterforskingen viste at A hadde benyttet snorer fra joggebukse og hettejakke til kvelning.

 

A ble transportert fra lensmannskontoret til politistasjonen i en uniformert cellebil, kjørt ned i arresten og møtt av to polititjenestepersoner. A ble ført videre fra inkvireringsrommet og inn på cellen under et halvt minutt etter ankomst. Innsatsleder kom ned i arresten rett etter at A var satt inn på cellen. Innsatsleder hadde en samtale med polititjenestepersonene som utførte transporten om As tilstand og saken, og snakket også med A inne på cellen. Det ble foretatt 21 inspeksjoner av A fra innsettelse på cellen til A ble funnet livløs. A var i perioden i samtale med sin forsvarer.

 

Av forskrift om politiarrest § 2-3 følger at ”[f]ør innsettelse i politiarrest skal politiet vurdere behovet for helsehjelp og sørge for nødvendig fremstilling for lege. Politiet skal sørge for skjerpet tilsyn med innsatte i påvente av gjennomføring av lege- eller helsetilsyn.”

 

Videre følger det av arrestinstruks for politidistriktet pkt 6.3 at:

 

“Dersom den innbrakte har eller det er grunn til å tro at han/hun har alvorlig helseskade, eller helsetilstanden for øvrig er slik at helsetilsyn er nødvendig, skal lege eller helsepersonell kontaktes.”

 

Spesialenheten la til grunn at politiet vurderte As behov for legetilsyn. Etterforskingsresultatet ga etter Spesialenhetens vurdering ingen indikasjoner på at politiet skulle ansett legetilsyn av A som nødvendig.

 

Etter politiloven § 10 tredje ledd kan politiet frata personer som settes i arrest ”alle gjenstander som er egnet til å skade vedkommende selv eller andre.” I politiinstruksen § 9-3 er det gitt følgende bestemmelse om plikt til å visitere:

 

”Før noen innsettes i arrest, skal vedkommende visiteres og fratas penger, verdisaker, alkohol og andre berusende eller bedøvende midler, samt gjenstander som er egnet til å skade ham selv eller andre.”

 

Spesialenheten mente at bestemmelsene om visitasjon i politiinstruksen § 9-3 måtte vurderes i forhold til tjenestehandlingen som fant sted i arresten ved politistasjonen. Spesialenheten la til grunn at polititjenestepersonene som tok imot A i arresten forsikret seg om at A var undersøkt tidligere, de fikk opplyst at A hadde mottatt klær fra politiet og det ble ikke foretatt noen visitasjon av A før innsettelsen på cellen.

 

Etter Spesialenhetens mening var den manglende visitasjonen av A ved inkvireringen i strid med bestemmelsene i politiinstruksen § 9-3 som gir anvisning på en plikt til å visitere personer før innsettelse i arrest. Etterforskingsresultatet ga imidlertid et bilde av at inkvireringen av A var påvirket av politiets befatning med A tidligere på dagen og at det ikke var formidlet opplysninger som ga konkret mistanke om at A ville skade seg selv eller andre. Til tross for at A hadde vært tatt hånd om av politiet i flere timer forut for innsettelsen og blant annet gjennomgått undersøkelser og fått utlevert nye klær, skulle A etter Spesialenhetens mening blitt visitert i forbindelse med inkvireringen.

 

Selv om det ble handlet i strid med politiinstruksens bestemmelser, var det Spesialenhetens mening at unnlatelsen av å visitere og fjerne snorene fra As klær ikke kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig og dermed føre til straffansvar. Spesialenheten fant også grunn til å bemerke at det var uheldig at det ble innkjøpt klær med snorer som kunne tenkes brukt til arrestanter. 

 

Spesialenheten vurderte om det var forhold ved tilsynet av A i arresten som kunne lede til

straffansvar. Av forskrift om bruk av politiarrest § 2-5 følger:

 

”De innsatte skal ha forsvarlig tilsyn og anbringes slik at de ikke kommer til skade eller utsettes for unødige lidelser, og slik at de ikke kan påføre andre skade. Den ansvarlige for arresten skal sørge for at det føres nøye tilsyn med de innsattes helsetilstand og at lege straks tilkalles ved behov. Den innsatte skal tilbys nødvendig mat og drikke.

 

Innsatte som er syke eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler, skal inspiseres hver halvtime, med mindre omstendighetene tilsier hyppigere tilsyn. Tidspunktet for de enkelte inspeksjonene og resultatet av disse skal anmerkes i arrestjournal.

 

Den ansvarlige for arresten tar konkret stilling til hva tilsynet ved den enkelte inspeksjon skal bestå i, vurdert ut fra hva som er nødvendig i hvert enkelt tilfelle. Den som utfører inspeksjonen, skal som minimum ved selvsyn forsikre seg om den innsattes situasjon, herunder om vedkommende trenger legehjelp eller er i en situasjon hvor vedkommende lett kan skade seg selv.”

 

Politidistriktets arrestinstruks pkt. 8.1 tilsvarer forskriften § 2-5. Det er imidlertid bestemt at innsatte som ikke er syke eller påvirket av berusende midler, ikke skal inspiseres hver halvtime, men undergis nødvendig tilsyn etter en konkret og individuell vurdering av den enkelte innsattes behov. Dette er i tråd med retningslinjer gitt av Politidirektoratet i rundskriv 2006/16 punkt 5. Det er videre i instruksen tilføyd at når den innsatte sover, og er syk eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler, skal det ved inspeksjon undersøkes om den innsatte puster normalt. Ved tvil skal vedkommende vekkes. I instruksen pkt 8.2 er det presisert at fjernsynsovervåkning kun er et supplement til inspeksjonsrutinene beskrevet i pkt 8.1, og ikke kan erstatte fysisk inspeksjon. Dersom fjernsynsovervåkningen gir indikasjoner på avvikende adferd skal dette umiddelbart medføre fysisk inspeksjon.

 

Spesialenheten fant ikke å bebreide politiet for å ha vurdert at A ikke falt inn under den innsattegruppen som etter forskrift om bruk av politiarrest § 2-5 annet ledd skal ha tilsyn hver halvtime. Spesialenheten viste også til at regelverket for øvrig ikke angir noen tidsramme for inspeksjonene, men oppstiller krav om at den innsatte skal ha nødvendig tilsyn etter en konkret og individuell behandling av den innsattes behov. På bakgrunn av de opplysninger som ble formidlet om As tilstand, tiden på døgnet og hensynet til at A skulle få ro til å sove, kunne Spesialenheten vanskelig se at inspeksjonshyppigheten var i strid med regelverket. Spesialenheten kunne heller ikke se at politiet kunne bebreides for ikke å ha reagert på at de via videoovervåkingen så at A etter hvert ble liggende stille.

 

Saken ble henlagt for de mistenkte polititjenestepersoner fordi intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten kom til at det var behov for økt bevissthet knyttet til sikkerhetsvisitasjon ved innsettelser i arrest, og det materiell, herunder klær, politiet leverer ut til arrestanter. Spesialenheten fant derfor grunn til å oversende saken til politidistriktet for administrativ vurdering i henhold til påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd.

 

 

Sak nr. 20. Ref nr. 733/12-123                                 

Sviktende rutiner for destruksjon av beslag

Sunnmøre politidistrikt 

Spesialenheten etterforsket en polititjenesteperson for å ha tatt en pc som var beslaglagt i en straffesak med seg fra politistasjonen og gitt den til en privatperson.

Etterforskingen av polititjenestepersonen ga grunn til å iverksette etterforsking av politidistriktet for rutiner og praksis for håndtering av beslag ved politidistriktet. Spesialenheten har avhørt ansatte ved politidistriktet, innhentet rapporter om administrative kontroller ved politistasjonen og tilsynsrapport fra Politidirektoratet. Etterforskingen ga ikke grunnlag for å mistenke noen enkeltpersoner for å ha begått straffbare tjenestehandlinger i forbindelse med beslagshåndtering. Spesialenheten vurderte om det var grunnlag for å anvende foretaksstraff mot politidistriktet. Spesialenheten la på bakgrunn av etterforskingsmaterialet til grunn at beslag i stor grad har vært håndtert i henhold til Politidirektoratets rundskriv 2010/007 frem til destruksjonsleddet. Det har vært enkelte avvik fra reglene i rundskrivet også før dette, men Spesialenheten fant særlig grunn til å vurdere håndteringen av beslag utkvittert til destruksjon.

Det fremgår av Politidirektoratets rundskriv at det ved destruksjon av beslag skal være to personer til stede. Det skal fremgå av saksdokumentene hvem som ga ordre om destruksjon, hvem som var til stede ved gjennomføringen og når og hvor destruksjon ble gjennomført. Det er videre et lederansvar å sørge for opplæring i politidistriktets straffesaksinstruks og annet relevant regelverk, samt å sørge for at dette faktisk følges i det daglige arbeidet.

Etterforskingen viste at pr juni 2012 ble ikke reglene for gjennomføring av destruksjon fulgt i politidistriktet og at ledelsen verken sørget for nødvendig informasjon om – og opplæring i – instruksen eller sørget for at rutinene for destruksjon ble fulgt i det daglige arbeidet. Spesialenheten la til grunn at instruksbruddet og måten beslag som skulle destrueres faktisk ble håndtert på over tid kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig. Når det ikke ble funnet grunnlag for å reagere med foretaksstraff var det begrunnet med at overtredelsen hadde et relativt begrenset omfang, at det synes å ha vært tatt tak i ting etter hvert som problematiske ting ble avdekket eller påpekt og at det synes å ha vært tilfelle etter hendelsen som var årsaken til at etterforsking iverksatt. Det ble vist til at politidistriktet hadde innskjerpet sine rutiner for destruksjon som følge av saken. Det ble vist til tilsynsrapport fra Politidirektoratets tilsyn i politidistriktet i november 2012.

Saken ble sendt til administrativ vurdering i politidistriktet og til Politidirektoratet, jf. påtaleinstruksen § 34-7, andre ledd.

Sak nr. 21. Ref nr. 563/12-123                                 

Mistanke om at en polititjenesteperson hadde tatt betalt for promilletest

Vestfinnmark politidistrikt 

Spesialenheten fikk oversendt fra politimesteren en sak som gjaldt mistanke om at tjenesteperson hadde tatt betalt av en privatperson (A) for en promilletest. Bakgrunnen for saken var at en lokal avis hadde et oppslag om at en deltaker på en festival hadde blitt avkrevd kr. 50,- da hun ba om å få ta en frivillig promilletest før hun skulle kjøre fra festivalområde søndag morgen.

Spesialenheten iverksatte etterforsking. Det var i alt 19 tjenestepersoner fra flere distrikt og ulike grener som hadde vakt under festivalen. I følge tjenestelistene var ikke politiet i området på tidspunktet som A oppga å ha betalt for promilletesten, bortsett fra polititjenesteperson B som hadde reservetjeneste og kjørte innom festivalområdet. Spesialenheten avhørt A som vitne og B som mistenkt. Etterforskingen ga ikke grunnlag for at polititjenesteperson B skulle ha møtt og tatt seg betalt av A for å gjennomføre en promilletest. De beskrivelsene som A ga av gjerningspersonen stemte ikke overens med B. De øvrige bevis ga heller ikke grunnlag for å se bort fra Bs forklaring om hva han gjorde på festivalområdet den aktuelle søndagen. Etterforskingen ga ikke grunnlag for å utelukke As forklaring om at hun ble avkrevd betaling, men Spesialenheten la til grunn at det ut fra sakens karakter ikke var forholdsmessig å foreta ytterligere etterforsking for å undersøke dette nærmere.

Saken ble henlagt for B som intet straffbart forhold anses bevist.

På bakgrunn av opplysninger som fremkom i saken, rettet Spesialenheten en forespørsel til UP angående praksis for å tilby promilletest til privatperson som henvender seg til politiet. Spesialenheten forstår det slik at UP som fast praksis ikke yter denne typen bistand. UP viste blant annet til at det i situasjoner hvor politiet har tilbudt testing kan fremstå som om politiet har godkjent kjøringen, mens det av lovgivningen følger at fører selv har ansvaret for å vurdere om han eller hun er skikket. UP har også vist til at hjelp til frivillig testing ikke er omhandlet i opplæringsprogrammet  i bruk av alkometer og at det derfor vil være overlatt til politimesteren i det enkelte distrikt å ta stilling til hvilken policy som skal følges. Spesialenheten mente at disse opplysningene gjorde saken egnet til administrativ vurdering i politidistriktet.

 

Sak nr. 22. Ref nr. 797/12-123                                 

Etterforsking som følge av at en person ble sittende i varetekt etter at han var løslatt av lagmannsretten

Sør-Trøndelag politidistrikt 

Spesialenheten ble varslet om at en person (A) først ble løslatt fra varetekt fem dager etter at Frostating lagmannsrett besluttet A løslatt.

 

Spesialenheten iverksatte etterforsking og avhørte polititjenesteperson B som mistenkt. Det var B som møtte for påtalemyndigheten i rettsmøtene om varetektsfengsling av A.

 

A ble varetektsfengslet etter kjennelse fra Sør-Trøndelag tingrett den 17. oktober 2012. A ble fengslet frem til 24. oktober. A påanket kjennelsen. Frostating behandlet anken som kontorforretning den 19. oktober og besluttet å løslate A. Etterforskingen viste at kjennelsen på vanlig måte ble formidlet umiddelbart til påtalemyndigheten. B forklarte at hun var klar over at A var beordret løslatt. B tok opp med sin nærmeste overordnede om de skulle gå videre med saken, men det ble besluttet å godta lagmannnsrettens kjennelse. B tok det for gitt at kjennelsen ble forkynt for A og at lagmannsrettens kjennelse fungerte som løslatelsesordre. Den 24. oktober ringte fengslet til B og lurte på hva som skulle skje med A ettersom tingrettens kjennelse varte til 24. oktober. B forsøkte umiddelbart å få kontakt med sine overordnede, skrev en løslatelsesordre og ringte fengslet slik at A ble løslatt.

 

Saken ble henlagt etter bevisets stilling for B. Spesialenheten mente det var grunnlag for å rette sterke bebreidelser mot B for hennes opptreden, men kom under sterk tvil til at saken måtte henlegges. Ved vurderingen fikk det blant annet betydning at B ikke ble fulgt tettere opp første gangen hun hadde ansvaret for en varetektsfengsling som ble anket til lagmannsretten. Det var heller ikke saksbehandlingsrutiner på plass som kunne minske risikoen for at situasjonen kunne oppstå.

 

Selv om Bs overordnede forklarte at han på bakgrunn av saken hadde endret opplegget for opplæring, mente Spesialenheten saken var egnet til administrativ vurdering i politidistriktet. Saken ble også sendt Politidirektoratet og førstestatsadvokaten i Trøndelag til orientering.

Sak nr. 23. Ref nr. 768/11-123                                 

Politiadvokat anmeldes for å ha oversittet fengslingsfristen i straffeprosessloven § 187- anklage om ulovlig frihetsberøvelse

Rogaland politidistrikt  

A anmeldte en politiadvokat (B) for ulovlig frihetsberøvelse. A viste i anmeldelsen til at han ikke ble løslatt da fristen for fengsling etter straffeprosessloven § 187 gikk ut på en fredag. A ble påfølgende mandag varslet om at det var utferdiget ny beslutning om pågripelse og at det var sendt en begjæring til retten om fortsatt varetektsfengsling.

 

Spesialenheten opptok en forklaring fra A. B ble avhørt med status som mistenkt. Påtaleansvarlig (C) ble avhørt om rutiner og ansvarsforhold i politidistriktet ved oppfølgning av fengslingsfrister. Det ble innhentet dokumentasjon fra politi og fengselsmyndigheter.

 

A var ved tingrettsdom av fredag 2. september 2011 domfelt for overtredelse av straffeloven § 260 mv. til en straff av fengsel i syv måneder. A hadde da dommen ble avsagt sittet varetektsfengslet siden begynnelsen av juni 2011. Varetektsfengslingen av A var begrunnet i gjentakelsesfare.

 

Etter hovedforhandling ble A holdt fengslet i fire uker med hjemmel i straffeprosessloven § 187. Fristen for påtalemyndigheten til å framstille A for ny fengsling var etter dette fredag 30. september 2011.  A ble ikke framstilt for tingretten innen denne fristen. Han ble heller ikke løslatt.

 

Spørsmålet om på hvilket tidspunkt B ble klar over at fengslingen hadde utløpt er ved sakens behandling noe omtvistet. Sjefen for Spesialenheten har ved sin behandling av saken lagt til grunn at B ble kjent med forholdet fredag 30. september, mens Riksadvokaten ved behandling av klage fra A har lagt til grunn at B ble kjent med at fristen var utløpt mandag 3. oktober. Fengslingsbegjæringen som B sendte til retten 3. oktober var datert og opprettet samme dag.

 

Spørsmålet om straffansvar for B ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Straffelovens regler om ulovlig frihetsberøvelse ble ikke vurdert å kunne ramme forholdet.

 

Verken Spesialenheten eller Riksadvokaten fant at det forhold at B hadde oversett fengslingsfristen var så klanderverdig at det kunne lede til straffansvar. B var på tidspunktet en uerfaren påtalejurist og fengslingsgrunnlaget var slik at det ikke forelå kjennelse der fengslingsfristen uttrykkelig fremgikk.

 

Spesialenheten og Riksadvokaten kom heller ikke til at det forhold at B 3. oktober traff ny beslutning om pågripelse av A kunne medføre straffansvar. Riksadvokaten skriver i klageavgjørelsen: ”Når fristoversittelsen først var et faktum, var det – i den situasjonen som forelå – lovlig adgang til å treffe beslutning om pågripelse med fengsling for retten så raskt det lot seg gjøre. Tingrettens etterfølgende vurdering av fengslingsspørsmålet 4. oktober 2011 viste at fengslingsvilkårene var til stede. Dermed var det på tidspunktet for pågripelsesbeslutningen ikke egentlig tale om verken å sette seg ut over lovens vilkår for frihetsberøvelse eller å sette seg utover en uttrykkelig beslutning fra retten. ”

 

Spesialenheten fant ved sin behandling av saken ikke grunn til å vurdere foretaksstraff. I klage fra A over Spesialenhetens vedtak om henleggelse ble det særlig gjort gjeldende at det burde ha vært reagert med foretaksstraff.

Riksadvokaten uttalte i klageavgjørelsen om spørsmålet: 

 

”Selv om det ikke på noen måte skal tas lett på kravet til et virksomt rettsgrunnlag for å berøve borgerne friheten, er ikke feilen som ble begått i den foreliggende sak av de mest alvorlige, og den medfører neppe en nærliggende fare for vesentlig rettstap. Forglemmelsen ble gjort i en situasjon der fengslingsgrunnlaget var straffeprosessloven § 187 – og der adgangen til videre frihetsberøvelse i fire uker etter fellende dom altså fulgte automatisk av loven. Risikoen for at noen i en slik situasjon som følge av fristoversittelse skal bli holdt fengslet uten at grunnvilkårene for frihetsberøvelse er til stede, er således relativt beskjeden. I den foreliggende sak skjedde heller ikke det.

Det er heller ikke uklare ansvarsforhold i politidistriktet. Det er enighet om at påtaleansvarlig jurist har overordnet ansvar for å følge opp fengslingsfrister i den enkelte sak. … Det innebærer selvsagt ikke at politidistriktet er uten ansvar for etablering av tilstrekkelig gode rutiner. Innskjerping av rutinene har etter det opplyste allerede skjedd og saken synes egnet for slik oversendelse til administrativ vurdering etter påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd som Spesialenheten har besluttet. ”

 

 

Sak nr. 24.  Ref nr. 579/12-123                                           

Påstand om diskriminering

Oslo politidistrikt

A anmeldte en polititjenesteperson (B) for diskriminering.

 

A viste i anmeldelsen til at hans svigerdatter (C) ble ransaket da hun sammen med sin familie besøkte et kjøpesenter. C var kledd i en tradisjonell drakt med stort skjørt. Inne i butikken ble hun stanset av B og to vektere som påsto at hun hadde stjålet fra en butikk. B begrunnet mistanken med at C hadde gått på en påfallende måte, at det så ut som hun holdt noe skjult under skjørtet og det hadde falt emballasje ut fra skjørtet.

 

C avviste at hun hadde stjålet, og forklarte at hennes barn hadde fått emballasjen som var fra en badekåpe, for å leke med. B festet ikke lit til Cs forklaring og C ble ført til et vaktrom. På vaktrommet ble hun ransaket av B.

 

Spesialenheten fortok utdypende avhør av C. B ble avhørt som mistenkt. Det ble opptatt vitneforklaringer fra vekterne. 

 

B var på kjøpesenteret i sin fritid og valgte og tre inn i tjeneste da han fattet mistanke til C. Spesialenheten viste til at B i henhold til regler i politiloven og politiinstruksen i den aktuelle situasjonen ikke hadde plikt til å tre inn i tjenesten, men at han allikevel hadde rett til det.  Etter Spesialenhetens vurdering kan en polititjenesteperson som på sin fritid observerer en tyverihandling, og som er rimelig trygg på sine observasjoner, vanskelig kritiseres for at han griper inn. Det kunne ut fra omstendighetene allikevel stilles spørsmål om B burde ha avgrenset sitt engasjement til å la vekterne på stedet følge opp C. At B valgte en annen framgangsmåte kunne i en strafferettslig bedømmelse av hans opptreden allikevel ikke bebreides ham.

 

Etter straffeprosessloven § 195 første ledd, kan en person ransakes dersom personen med skjellig grunn kan mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. En politimann kan treffe beslutning om ransaking når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, jf. straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 2.

 

Spesialenheten la til grunn at B oppfattet at det falt emballasje ut av Cs skjørt, og at B med bakgrunn i øvrige observasjoner, mente at det forelå skjellig grunn til å mistenke C.

 

I henhold til straffeprosessloven § 170a skal et tvangsmiddel bare brukes dersom det er tilstrekkelig grunn til det, og det ikke er et uforholdsmessig inngrep. Videre skal ransakingen foregå så skånsomt som forholdene tillater. Personlig ransaking skal når hensynet til ærbarhet tilsier det utføres av en person av samme kjønn, jf. straffeprosessloven § 201 første ledd.

 

Spesialenhetens vurdering var at personransakingen som B foretok av C var et for umiddelbart og kraftig inngrep. Det ble vist til varens verdi og at det ved enkle undersøkelser raskt kunne ha vært avklart om C, slik hun selv oppga, hadde betalt for varen. C ba vekterne kontakte et familiemedlem på stedet som kunne vise fram handlepose og kvittering. Vekterne fulgte ikke denne oppfordringen, men kontaktet butikken varen kom fra, og fikk da oppgitt at varen var betalt. Da beskjeden om dette ble gitt til B, var ransakingen allerede i gang. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at det ikke var tid til å avvente resultatet av en så enkel og nærliggende undersøkelse som å spørre butikken eller kontakte familiemedlemmer.

 

Spesialenheten fant med hensyn til gjennomføringen av ransakingen ikke å kunne legge til grunn at B hadde bedt C om å kle av seg. I følge forklaringene fra vekterne valgte C da de kom inn på vaktrommet, nærmest uten oppfordring, selv å løsne skjørtet og vise at hun ikke skjulte noe under det. C hadde undertøy og strømpebukse under skjørtet. Da B ikke så behov for å gå videre med ransakingen anså han ikke hensynet til ærbarhet å kreve at en kvinne foretok ransakingen. 

 

Spesialenheten fant at spørsmålene omkring forholdsmessigheten av ransakingen ga grunnlag for å rette kritikk mot Bs fremgangsmåte. Forholdet var likevel ikke av så klanderverdig karakter at det var grunnlag for å konkludere med straffansvar.

 

B ble kritisert for at han hos politiet ikke hadde sikret notoritet om ransakingen og for at han ikke hadde varslet overordnede om at han hadde trådt inn i tjeneste. Det skal settes opp rapport om ransaking, jf. straffeprosessloven § 199 annet ledd. En tjenestemann som trer inn i tjenesten på fritiden, skal i følge politiinstruksen § 6-2 siste ledd underrette foresatte snarest mulig.

 

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten som intet straffbart forhold anses bevis. Diskrimineringsloven eller straffeloven § 135a ble ikke vurdert å kunne komme til anvendelse.

 

Saken ble sendt politidistriktet for administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 andre ledd.

 

 

 

 

Sak nr. 25. Ref nr. 855/12-123                                   

Politiet anmeldes for ikke å ha påført passasjer i cellebil bilbelte

Hordaland politidistrikt  

Flere personer som var transportert av politiet i cellebil fra et fengsel til en politistasjon anmeldte politiet for å ha gjennomført transporten uten av de på forskriftsmessig vis var påført bilbelte.

 

Spesialenheten opptok forklaring fra en av anmelderne (A). A var opptatt av sikkerheten for passasjerene under transporten og mente at rutinene bør forbedres.  Bilen som ble benyttet var utstyrt med setebelter. Spesialenheten innhentet også kopi av politiets dokumentasjon knyttet til gjennomføringen av den aktuelle transporten.

 

Av forskrift om bruk av personlig verneutstyr i bil § 1 følger at bilbelter og annet utstyr til sikring av personer skal brukes der det er montert. Av § 3 annet ledd følger at fører av motorvogn er ansvarlig for at passasjer under 15 år er påført verneutstyr. Det følger av forskriften også at fører av buss har ansvar for å informere passasjerer om plikten til å bruke bilbelte.

 

Politiets adgang til å fravike bestemmelser i vegtrafikkloven, jf trafikkreglene § 2 nr. 4, omfatter ikke regelen i vegtrafikkloven § 23 a om personlig verneutstyr. Spesialenheten la derfor til grunn at utgangspunktet må være at passasjer i politiets kjøretøy med fastmontert bilbelte skal påføre seg slikt belte. Spesialenheten rettet forespørsel til Politidirektoratet (POD) og Politiets data- og materielltjeneste (PDMT) om det er gitt særskilt dispensasjon for politiet fra kravet om bruk av personlig verneutstyr i bil. Personell i POD og PDMT som bevarte Spesialenhetens forespørsler var ikke kjent med at slike dispensasjoner er gitt. 

 

Det er på det rene at det ved persontransport i politiet kan være behov for å bruke bendsel (håndjern el.l.) som hemmer bevegelsesfrihet. Politiet vil i mange tilfelle også være nødt til å transportere personer som opptrer utagerende og som det ikke vil være mulig å påføre bilbelte.

 

Transport av pågrepne og innsatte er regulert i politiinstruksen kapittel 11. Av § 11-3 følger at transportmåten og sikkerhetstiltakene skal fastsettes etter det som anses nødvendig i det enkelte tilfelle. Når det foreligger fluktfare bør det brukes transportjern eller håndjern. Spesialenheten viser også til PODs rundskriv av 11. november 2009 om reviderte rutiner for risikoreduserende tiltak ved bruk av cellevogn. Det er verken i politiinstruksen eller i rutinen for bruk av cellevogn skrevet noe om bilbeltebruk.

 

Da det ikke ses å være gitt særskilte direktiver om bruk av bilbelte ved politiets transport av personell, anså Spesialenheten det ikke å være rimelig grunn til å iverksette etterforsking med bakgrunn i anmeldelsen fra A m.fl. Anmeldelsen ble henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å iverksette etterforsking.

 

Da det etter Spesialenhetens vurdering ville være en fordel om det forelå mer klargjørende direktiver i politiet om bruk av bilbelte under transportoppdrag, ble saken sendt til politidistriktet og POD med anmodning om å vurdere behovet for slike direktiver.

 

 

 

Sak nr. 26.  Ref nr. 847/12-123

Ransaking av bil og unnlatelse av å skrive rapport

Gudbrandsdal politidistrikt

En person (A) anmeldte to tjenestepersoner ved politidistriktet for å ha ransaket A og As venn B, samt bilen de satt i. Spesialenheten innhentet og gjennomgikk relevante dokumenter fra politidistriktet, og avhørte de to tjenestepersonene som besluttet og gjennomførte ransakingen med status som mistenkte.

 

Spesialenheten la til grunn at A og B en natt ble stanset av politiet i bil. B, som var fører av bilen, hadde ikke gyldig førerkort. Polititjenestepersonene reagerte på Bs adferd og mistente at B kunne være ruset. Ifølge tjenestepersonene oppførte B seg ”snodig” og de også opplyst over samband at B tidligere var tatt for to tilfeller av kjøring i påvirket tilstand. A og B ga heller ingen god forklaring på hva de gjorde i området, noe som ifølge tjenestemennene bidro til å bygge opp skjellig grunn til mistanke om kjøring i påvirket tilstand. Tjenestepersonene sjekket lommene til B. As’ lommer ble også sjekket ettersom A satt i bilen sammen med B og hadde all mulighet til å gjemme rus. Bilen ble også sjekket. Det ble imidlertid ikke gjort noen funn som understøttet mistanken om at B var ruset. A og B fikk kjøre videre etter kontrollen, da med A som sjåfør. B ble ilagt et forelegg for kjøring uten gyldig førerkort. Verken av dokumentene i straffesaken mot B eller i oppdragsloggen fremgikk opplysninger om at politiet gjennomførte ransakinger.

 

Saken ble av Spesialenheten vurdert etter straffeloven § 325 første ledd nr.1 om grov uforstand i tjenesten. Det ble vist til bestemmelsene om ransaking i straffeprosessloven §§ 192 og 195 og vilkåret om at ransaking kun kan foretas dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om at det er begått en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. Spesialenheten mente at de forholdene polititjenestepersonene oppga som grunnlag for ransakingen ikke utgjorde klare objektive og konkrete holdepunkter som kunne støtte opp om en mistanke om bruk av eller besittelse av narkotika, og da særlig ikke overfor A som var passasjer i bilen. Videre mente Spesialenheten at politiet som grunnlag for ransaking ikke kan legge særlig vekt på kunnskap om rushistorikk. Spesialenheten kom til at vilkårene for ransaking i dette tilfellet ikke var oppfylt.

 

Etter straffeprosessloven § 199 andre ledd skal det snarest mulig settes opp en rapport om ransakingen. Dette ble ikke gjort i denne saken. Det ble heller ikke på andre måter sikret notoritet om tjenesteoppdraget.

 

Selv om Spesialenheten menter at vilkårene for å ransake ikke var oppfylt og det ikke ble sikret notoritet over tvangsmiddelbruken, ble det ut fra en samlet vurdering ikke funnet grunnlag for å konkludere med straffansvar. Det ble blant annet sett hen til at det i henhold til rettspraksis må være et rom for feilvurderinger før man konstaterer at dårlig utførelse av tjenesten representerer en straffbar handling. Ettersom vurderingen av om det ble utvist grov uforstand i tjenesten ved beslutning om og gjennomføring av ransakingen bydde på tvil, ble saken henlagt mot tjenestepersonene etter bevisets stilling. 

 

Saken ble oversendt politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering. Politimesteren ble bedt om å vurdere om det overfor egne mannskaper var behov for å understreke hjemmelsgrunnlaget og rapporteringsplikten ved ransaking.

 

 

Sak nr. 27.  Ref nr. 739/123-123

Overtredelser av våpenloven

Hedmark politidistrikt

En våpensamler ble 17. oktober 2013 tiltalt for en rekke overtredelser av våpenloven. Våpensamleren var nylig pensjonert fra stilling i politiet. Spesialenheten mente at det under etterforsking av saken hadde kommet fram særlig to forhold som var egnet til administrativ vurdering både i politidistriktet og Politidirektoratet.

 

I etterforskingen fremkommer opplysninger om at politidistriktet, som våpensamleren var ansatt og bosatt i, ikke hadde kontrollert hans oppbevaring av våpen.

Spesialenheten ba for øvrig Politidirektoratet vurdere om det er hensiktsmessig at ansatte i politiet får sine våpensøknader behandlet av kollegaer i samme politidistrikt.

 

 

Sak nr. 28.  Ref nr. 165/13-123

Overtredelser av arbeidsmiljøloven, folketrygdloven, forvaltningsloven m.m.

Østfinnmark politidistrikt

En tidligere ansatt i politidistriktet anmeldte politimesteren og to lensmenn for overtredelser av arbeidsmiljøloven, folketrygdloven, forvaltningsloven m.m. Spesialenheten henla saken med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om de tre anmeldte hadde begått straffbare tjenestehandlinger som anmeldt. Spesialenheten mente likevel at saken var egnet til administrativ vurdering i politidistriktet og i Politidirektoratet. Det ble vist til de forhold som synes å være opprinnelsen til arbeidskonflikten som saken gjaldt (bruk av arbeidstid, tilgjengelighet under reservetjeneste og opptreden på fritiden) og håndtering av arbeidskonflikten, herunder spørsmålet om ivaretakelse av mulige varslere.

 

 

Sak nr. 29.  Ref nr. 326/11-123

Mangler ved driften av lokalt fotoregister

Oslo politidistrikt

Spesialenheten utferdiget 19. august 2013 foretaksstraff mot politidistriktet for alvorlige mangler ved driften av lokalt fotoregister. Foranledningen til at Spesialenheten gjennomgikk politidistriktets rutiner for lokalt fotoregister var en anmeldelse inngitt fra en person som viste til at et ”politibilde” av ham hadde dukket opp på en nettside som ble knyttet til russiske høyreekstremister.

 

Spesialenheten viste i sin begrunnelse for foretaksstraffen blant annet til at det lokale fotoregisteret ikke ble drevet i samsvar med regler i påtaleinstruksen og at ledelsen i politidistriktet - til tross for at det både internt og i henvendelse fra Datatilsynet var stilt spørsmål ved sider ved driften - hadde unnlatt å sette seg inn i spørsmål knyttet til det rettslige grunnlaget for registeret og hvordan den ble administrert. 

 

Spesialenheten mente saken var egnet til administrativ vurdering både i politidistriktet og Politidirektoratet av hensiktsmessigheten av lokale fotoregistre ved siden av det nasjonale registeret som drives av Kripos.

 

 

Sak nr. 30.  Ref nr. 246/13-123

Brudd på sikkerhetsforskrifter og brudd på taushetsplikt

Midtre Hålogaland politidistrikt

Spesialenheten mottok en anmeldelse fra politimesteren som gjaldt brudd på sikkerhetsforskrifter og brudd på taushetsplikt. Bakgrunnen for anmeldelsen var at kommunens SLT koordinator hadde hatt eget kontor på et av politidistriktets enhetskontorer med fast utlånt besøksnøkkelkort. SLT koordinator hadde i tillegg deltatt på morgenmøter hvor blant annet opplysninger fra politiets registre ble gjennomgått.

 

Spesialenheten etterforsket saken. Den lokale enhetslederen ble avhørt som mistenkt. Lokale sikkerhetsinstrukser ble innhentet. Spesialenheten tilskrev Politidirektoratet med spørsmål om det er gitt retningslinjer for plassering av kontorsted for politiets samarbeidspartnere i politiets lokaler. Politidirektoratet svarte at det er det ikke. Spesialenheten innhentet Politidirektoratets publikasjon 12/2005 ”Politiet i lokalsamfunnet. Veileder om politiets kommunikasjon og samhandling med kommuner og andre aktører på lokalt og regionalt nivå.”

 

Det var ikke opplysninger i saken om at SLT koordinatoren hadde brakt opplysninger han hadde blitt kjent med videre slik at uvedkommende hadde fått tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Det forelå heller ikke opplysninger om at koordinatoren hadde benyttet besøkskortet til å oppsøke kontoret uten tjenestelig behov. Spesialenheten mente at koordinatoren ikke burde ha deltatt på morgenparoler hvor opplysninger fra PO og Indicia ble referert, uten at det var gjort en konkret vurdering av om opplysningene kunne formidles til ham. Selv om en del av opplysningene antakelig kunne gis ham som SLT koordinator uten hinder av taushetsplikt, er det sannsynlig at det ved slike paroler også fremkom opplysninger som ikke uten videre kunne formidles til andre offentlige organer i kriminalitetsforebyggende øyemed. Spesialenheten mente likevel at lederen ikke hadde begått straffbart brudd på taushetsplikt ved å la koordinatoren være til stede på parolene. Ved vurderingen var det lagt vekt på at han hadde undertegnet en egen taushetserklæring. Det hadde også betydning i forhold til koordinatorens tilgang til kontorlokalene. Av Politidirektoratets publikasjon fremgikk at en SLT koordinator kan ha kontordager hos politiet.

 

Spesialenheten mente saken var egnet til administrativ vurdering både i politidistriktet og Politidirektoratet. Det ble særlig vist til spørsmålet om, og eventuelt hvordan, politiets samarbeidspartnere kan gis tilgang til politiets lokaler og hvordan det praktisk skal legges til rette for samarbeid uten at det bryter med regler om taushetsplikt og sikkerhet.

 

 

 

Sak nr. 31. Ref nr. 192/13-123

Anmeldelse av politiet for ulovlig ransaking av person og bopel

Oslo politidistrikt

En person (A) anmeldte politiet for ulovlig ransaking av hans person og bopel.

 

Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg fra hendelsen. Politibetjent B og politihøgskolestudent C ble avhørt med status som mistenkte.

 

Spesialenheten vurderte saken etter straffeloven § 325 første ledd nr.1 om grov uforstand i tjenesten. Straffeloven § 116 om ulovlig ransaking ble ikke vurdert fordi straffansvar etter denne bestemmelsen stiller krav om forsett, og det ikke kunne legges til grunn at tjenestemennene hadde ransaket A og hans bolig selv om de var klar over at det var ulovlig.

 

Spesialenheten la til grunn at B og C kjørte patrulje og ble oppmerksomme på A, som gikk langs veien med en stor hund og bar på en plastpose. De stoppet A primært for å snakke med ham, fordi han tilhørte ”rett aldersgruppe” og var i et område som de jevnlig sjekket ut.  Å opprette kontakt på denne måten, ble av Spesialenheten ansett å være innenfor den handlefrihet politiet bør ha i arbeidet med å forebygge kriminalitet, jf. politiloven § 2 nr. 2.

 

B forklarte at han mente det var skjellig grunn til å mistenke A for å ha brukt narkotika. Mistanken var basert på at A hadde svært blanke øyne og små pupiller. Spesialenheten la til grunn at B i tillegg til ytre tegn hos A la vekt på at han fremstod som unnvikende og ga inntrykk av at han hadde noe å skjule. Spesialenheten la videre til grunn at B gjennomførte en ”Tegn- og symptomtest” på A, som ga ham grunn til å tro at A var påvirket av sentraldempende stoff. Vurdert ut fra etterforskingsresultatet mente Spesialenheten at det kunne stilles spørsmål om det var skjellig grunn til å mistenke A for en straffbar handling, og om det derfor var anledning til å gjennomføre ”Tegn- og symptomtest” og personransaking. Vurderingene knyttet til mistankegrunnlaget var imidlertid ikke så mangelfulle at dette kunne gi grunnlag for straffansvar.

 

Politiet hadde etter ransakingen av A på gaten ikke gjort funn som styrket mistanken om at han var i besittelse av narkotika, men hadde etter ”Tegn- og symptomtesten” fått styrket mistanken om at han kunne være ruspåvirket. Spesialenheten mente til tross for dette at det var grunn til å stille seg kritisk til at det ble besluttet ytterligere bruk av tvangsmiddel i form av husransaking. B forklarte at han ikke innhentet beslutning fra påtalejurist fordi det forelå bevisforspillelsesfare. Etter Spesialenhetens oppfatning var vilkårene for at B selv kunne treffe beslutning om husransaking ikke oppfylt. Spesialenheten fant at politiet gjorde en feilvurdering, både med hensyn til mistankegrunnlaget som husransakingen var basert på og egen kompetanse til å beslutte ransaking. Spesialenheten mente imidlertid at dette forholdet ikke kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig og lede til straffansvar.

 

I forbindelse med ransakingen av As bopel gjorde politiet funn av to kastekniver og en Nunchaku. Gjenstandene er å anse som våpen som er ulovlige å inneha. Det var derfor grunnlag for å beslaglegge gjenstandene. B fremla ikke spørsmålet om beslaget skulle opprettholdes for jurist, men besluttet selv i etterkant av samtale med As mor at beslagene skulle destrueres. Spesialenheten fant at B ikke hadde formell kompetanse til å beslutte dette.

 

De tvangsmidler A ble utsatt for ga ham status som siktet. Det ble verken skrevet rapport om ransakingen eller beslagene som ble gjort i forbindelse med ransakingen på bopel. B begrunnet dette med at han på bakgrunn av morens opplysninger om As situasjon ikke ville opprette sak mot ham. Videre forklarte B at påtalemyndigheten ved politidistriktet har opplyst at det ikke er nødvendig å opprette sak og skrive beslagsrapporter ved negativ ransaking, så lenge det er gjort nedtegninger i oppdragsloggen.

 

Spesialenheten mente B måtte bebreides for ikke å ha forelagt spørsmålet om opprettholdelse av beslag for påtalejurist, for selv å beslutte destruksjon av beslaget og for ikke å ha skrevet rapporter og opprettet straffesak, men mente at hans opptreden ikke kunne lede til straffansvar.

Det ble lagt til grunn at B var leder på oppdraget og tok beslutningene underveis. C var politihøgskolestudent og har forklart at han stolte på Bs erfaring med hensyn til beslutningene som ble tatt. Spesialenheten la til grunn at C ikke var involvert i oppfølgningen av saken etter at politiet reiste fra As bopel. Saken ble henlagt for C som intet straffbart forhold anses bevist.

Spesialenheten mente at B burde ha opptrådt annerledes, men fant at hans tjenesteutøvelse under oppdraget heller ikke samlet kunne lede til straffansvar.  Saken ble også for ham henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Spesialenheten fant grunn til å oversende saken til politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering. Politimesteren ble bedt om å vurdere om det var behov for å informere egne mannskaper om hjemmelsgrunnlag ved kontroll for tegn og symptomer, samt om det er grunn til en gjennomgang av rutiner for å sikre notoritet ved tvangsmiddelbruk. Spesialenhetens avgjørelse ble etter klage opptrettholdt av Riksadvokaten.

 

 

Sak nr. 32. Ref nr. 590/12-123

Anmeldelse av politiet for ulovlig frihetsberøvelse og stripping

Hedmark politidistrikt

En person (A) anmeldte politiet etter at hun en natt ble pågrepet hjemme og deretter satt i politiarrest.

 

Spesialenheten innhentet og gjennomgikk blant annet dokumentene i straffesaken som ble opprettet mot A. Fire polititjenestepersoner ble avhørt som mistenkte, og det ble avhørt ett vitne.

 

Det ble lagt til grunn at A var i kontakt med en politipatrulje bestående av politibetjent B og politibetjent C, etter å ha blitt kastet ut fra et utested.  Patruljen rådet A til å reise hjem. Etter en stund ble patruljen kontaktet av en jente som opplyste at A plaget henne. Patruljen påla etter dette A å fjerne seg fra sentrum og forklarte konsekvensene av å bryte pålegget. Jenta som tidligere hadde kontaktet politiet meldte noe senere inn til operasjonsentralen at hun var blitt slått ned av blant annet A. Operasjonssentralen tildelte en patrulje bestående av politibetjent C og politibetjent D oppdraget, mens politibetjent B kjørte alene. Politibetjent B ble værende igjen hos jenta som mente seg utsatt for vold, mens politibetjent C og politibetjent D reiste hjem til A.

 

Ifølge politibetjent C og politibetjent D ble A tatt med til arresten fordi hun ikke hadde etterkommet pålegg fra politiet og fordi de ville avklare omstendigheter rundt legemsfornærmelsen. Da de ankom arresten fikk de ytterligere opplysninger om voldssaken, blant annet at skadene var minimale. Blant annet på denne bakgrunn ble mistanken mot A svekket. På politistasjonen ble A framstilt for operasjonsleder, som besluttet å sette A inn etter politiloven § 9. Operasjonsleder ble ikke orientert om at A var pågrepet hjemme. Hans beslutning var basert på at A ikke hadde etterkommet pålegg fra politiet og at det var en mulighet for at hun kunne oppsøke sentrum igjen. Han vurderte henne til å være åpenbart beruset, men ikke overstadig beruset. A ble inne på cellen pålagt å kle seg helt naken, stille seg mot veggen og spre rumpeballene.  A var frihetsberøvet i ti timer og fem minutter.

 

Spesialenheten vurderte saken etter straffeprosessloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.  Spesialenheten la til grunn at beslutningen om å frihetsberøve A dels var begrunnet i meldingen om voldsutøvelse og dels i pålegget A var gitt om å forlate sentrum og hennes beruselse.

 

Spesialenheten mente det ikke forelå skjellig grunn til mistanke om at A hadde utøvd vold og at vilkårene for straffeprosessuell pågripelse derfor ikke var oppfylt. Omstendighetene rundt den angivelige legemskrenkelsen var høyst uklare da politiet bestemte seg for å oppsøke A. Det var heller ikke noe i saken som beskrev hvilken rolle A skulle hatt under episoden.

 

Spesialenheten kunne heller ikke se at vilkårene for innbringelse etter politiloven § 8 var til stede. Det ble vist til at A på tidspunktet hun ble oppsøkt av politiet var hjemme og dermed hadde forlatt sentrum. Formålet med politiets pålegg, å forebygge ytterligere ordensforstyrrelser i sentrum, var dermed oppnådd. Siden hun var hjemme og skulle legge seg, var det etter Spesialenhetens mening ingenting ved den faktiske situasjonen som krevde ytterligere polititiltak mot henne for å stoppe eller forhindre nye ordensforstyrrelser. Det ble videre bemerket at det for innbringelse etter politiloven § 8 første ledd nr. 2 ikke er tilstrekkelig at et pålegg ikke er fulgt. Det kreves i tillegg at det foreligger skjellig grunn til å frykte ordensforstyrrelser om innbringelse ikke skjer.

 

Det var ingen opplysninger i saken som ga holdepunkter for at A forstyrret den offentlige ro og orden eller voldte fare for seg selv da politiet oppsøkte henne hjemme, og Spesialenheten fant det derfor klart at det ikke var adgang til å innsette henne i arrest etter politiloven § 9. Innsettelsen i arrest var dermed også ulovlig.

 

Spesialenheten hadde ikke innvendinger til at A ble visitert. Politiet hadde imidlertid ikke holdepunkter for at hun hadde farlige gjenstander på eller i kroppen. Slik Spesialenheten så det gikk politiet, ved å pålegge A å kle seg helt naken og spre rumpeballene, utover hva som måtte anses som nødvendig av sikkerhetsmessige hensyn.

 

Spesialenheten kom etter en samlet vurdering til at det ikke var grunnlag for å konkludere med straffansvar for de involverte tjenestepersonene. Det ble ved vurderingen blant annet sett hen til det rom for feilvurderinger som i rettspraksis er angitt før dårlig utførelse av tjenesten representerer en straffbar handling. Vurderingen av om det ble utvist grov uforstand i tjenesten bør imidlertid på tvil og saken ble henlagt for politibetjent B og politibetjent D etter bevisets stilling. For politibetjent C og operasjonsleder ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

 

Spesialenheten kom under tvil til at det ikke var hensiktsmessig å reagere med foretaksstraff.

 

Saken ble sendt til politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd. Politimesteren ble særlig bedt om å vurdere om det overfor egne mannskaper var behov for bevisstgjøring knyttet til hjemmelsgrunnlaget for frihetsberøvelse.

Sak nr. 33. Ref nr. 826/12-123

Etterforsking av eget tiltak. Vitner satt på ”glattcelle”

Sør-Trøndelag politidistrikt

Spesialenheten iverksatte, med bakgrunn i avisoppslag, etterforsking av en hendelse hvor det kom fram at vitner som var tatt inn til politistasjonen for avhør var satt på glattcelle.

 

Politiet rykket om natten ut i sammenheng med at en person hadde falt i vannet og påkalt hjelp. En kvinne (A) som var vitne til hendelsen, og som hadde varslet politiet, ble tatt inn til politistasjonen for avhør. Det samme ble hennes samboer (B) som lå og sov i en husbåt i nærheten. Politiet gikk også ombord i husbåten og foretok undersøkelser.  

 

Spesialenhetens etterforsking viste at det hadde oppstått flere misforståelser internt i politidistriktet knyttet til de innbraktes status mv. Etterforskingen ga inntrykk av mangelfull styring og kommunikasjon knyttet til sentrale beslutninger i saken.

 

Det er ingen automatikk i at personer som tas inn til politiet for avhør skal settes på glattcelle. Alt etter omstendighetene kan forvaring på et kontor, avhørsrom eller liknende være tilstrekkelig. Etter Spesialenhetens vurdering var det ikke nødvendig å sette A på glattcelle.

 

Selv om det var grunn til å kritisere flere sider ved tjenesteoppdraget, ble det ikke ansett å være grunnlag for å reagere med straffansvar. Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.

 

Saken ble sendt til politidistriktet for administrativ gjennomgang og erfaringslæring.

 

Sak nr. 34. Ref nr. 13/13-123

Anmeldelse for grov uforstand i tjenesten for flere forhold knyttet til pågripelse og etterforsking i en sak hvor far var mistenkt for vold mot stedatter

Romerike politidistrikt

En advokat anmeldte, på vegne av en familie, politiet for grov uforstand i tjenesten. Det ble vist til flere forhold rundt pågripelsen og etterforskingen i saken hvor faren i familien (A) var mistenkt for over flere år å ha utøvet vold mot et barn i huset.  

 

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra moren i familien (B). Videre ble flere av tjenestepersonene som hadde bistått under ransakingen og etterforskingen avhørt av Spesialenheten. 

 

Det fremgikk av sakens opplysning at A hadde blitt pågrepet av politiet grunnet nevnte mistanker. Videre ble moren B innkalt til avhør på samme tidspunkt. Et mindreårig barn (C) var derfor alene hjemme. Politiet gjennomførte ransaking på bopel med C til stede. B viste til at hun hadde gjort politiet oppmerksom på at C var alene, og mente tjenestepersonene hadde opptrådt grovt uforstandig ved å forlate C i huset alene etter at ransakingen var gjennomført. En tjenesteperson forklarte til Spesialenheten at hun ikke kunne huske at C hadde vært et tema fra morens side. Videre at det virket som han syntes det var greit at de reiste, og at C ble igjen alene. Det fremsto for Spesialenheten uklart hvorvidt tjenestepersonene var tilstrekkelig oppmerksomme på Cs alder og at situasjonen for C kunne oppleves skremmende. Spesialenheten var kritisk til at det ikke var notoritet om ivaretakelsen av C. Saken ble av den grunn oversendt politidistriktet for administrativ gjennomgang. Forholdet ble ikke ansett å være straffbart.

 

Når det gjaldt de øvrige anmeldte forhold, fant Spesialenheten det ikke bevist at tjenestepersonenes opptreden var av slik karakter at den var straffbar. Det ble ikke ansett bevist at ord- og stemmebruk var brukt i krenkende hensikt. Spesialenheten fant det videre ikke sannsynlig at tjenestepersonene hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar hva gjaldt påstanden om ugyldig ransakingsbeslutning, ulovlig beslag, upartisk etterforsking mv.  

 

Saken ble for tjenestepersonene henlagt som intet straffbart forhold anses bevis.

 

Sak nr. 35. Ref nr. 628/13-123

Mistenkelig dødsfall – politikollega var sentralt vitne

Telemark politidistrikt

Telemark politidistrikt etterforsket en sak hvor en kvinne var funnet død i sjøkanten. Det ble tidlig lagt til grunn at hun var død etter fall fra et brospenn. Da det i flere nyhetsoppslag blant annet kom fram at den som sist hadde vært sammen med kvinnen var en person som var ansatt i politidistriktet, og at samme person (A) hadde hatt oppgaver under politiets etterforsking, besluttet Spesialenheten å iverksette etterforsking for å klargjøre om ansatte i politiet eller politidistriktet som foretak hadde opptrådt straffbart.

Etterforskingsledelsen var tidlig kjent med at A var den personen som sist hadde sett kvinnen i live og at A var en venn av kvinnen og hennes familie. Det ble allikevel ikke truffet noen beslutning om at A ikke skulle ha noe nærhet til etterforskingen. A fikk i oppdrag å identifisere den avdøde kvinnen og var til stede i avdødes hjem da politiet opptok vitneforklaring fra avdødes samboer. A deltok også i søk etter mulige bevis i boligen. Selv om A ikke hadde noen formell rolle i etterforskingen, deltok han i diskusjoner med etterforskere og pårørende om hendelsesforløp og årsaker. Enkelte etterforskere på saken antok at A hadde en rolle som politiets kontaktperson for de pårørende.

Spesialenheten opptok i sin etterforsking av saken forklaringer fra 12 ansatte i politiet. I tilegg ble det opptatt forklaringer fra personer i den avdøde kvinnen familie. Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke grunnlag for å konkludere med straffansvar. Spesialenheten uttalte på flere punkter kritikk.

Selv om As nærhet til hendelsen ikke innebar at andre ansatte i politidistriktet formelt var inhabile til å etterforske kvinnens død, burde det under hensyn til de svært spesielle omstendighetene tidlig ha vært vurdert å overføre saken til et annet politidistrikt. Beslutning om overføring ble først tatt da det ble lagt til grunn at A hadde forklart seg uriktig i saken. Spesialenheten mente videre at etterforskingsledelsen skulle ha vært mer kritisk til As nærhet til etterforskingen. A burde vært holdt utenfor etterforskingsarbeidet. Det var i arbeidet med saken ikke kommunisert tydelig nok omkring roller, ansvar og oppgaver.

Personer i avdødes omgangskrets hadde på eget initiativ funnet fram til bilder fra et overvåkningskamera som viste A og kvinnen ved broen. Spesialenheten mente, sett hen til sakens alvor, at det var grunn til å kritisere politiet for ikke allerede i den innledende fasen av etterforskingen å ha undersøkt om det kunne finnes opptak fra overvåkningskameraer som kunne belyse hendelsen. Det var vurdert av politiet, men feilaktig lagt til grunn at slike undersøkelser ikke ville gi opplysninger av interesse.

Saken ble for telemark politidistrikt som foretak henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Saken ble ansett egnet for administrativ oppfølgning i politidistriktet. Spesialenheten avgjørelse ble også sendt til Politidirektoratet.

 

Sak nr. 36.  Ref nr. 65/13-123

Anmeldelse for ulovlig ransaking

Follo politidistrikt

A klaget til politidistriktet på at politibetjent B flere ganger ulovlig hadde ransaket hans bolig. A viste til at politiet hadde vært på hans eiendom og avregistrert to biler, og at de ved to anledninger hadde ransaket inne i boligen.

Spesialenheten avhørte tjenestemann B med status som mistenkt. Videre ble aktuelle dokumenter hos politiet, herunder operasjonslogger, innhentet.

Det gikk av dokumentasjonen og Bs forklaringer fram at han ved to anledninger hadde avskiltet biler som sto på As eiendom. Begge bilene var begjært avskiltet og deres registreringsskilter kunne ses fra veien. De ene ransakingen av As bolig var gjennomført etter beslutning fra jurist og begrunnet i mistanke om omsetning av narkotika. Den andre ransakingen var begrunnet fant sted på ferske spor og var begrunner i at B selv observerte brukerutstyr på stedet. Det var etter Spesialenheten vurdering ikke grunn til å stille spørsmål ved avskiltingen av bilene eller ransakingene. Handlingene ble ansette rettmessige.

B forklarte at han ikke hadde skrevet rapport fra ransakingene da raskt hadde konkludert med intet funn og avsluttet oppdraget. Hans gav uttrykk for at han ikke hadde gjennomført en ”fullendt” ransaking.

Spesialenheten bemerket at straffeprosessloven § 199 annet ledd ikke kan forstås slik at kravet til å skrive rapport etter ransaking kun inntrer dersom det er gjennomført en omfattende og fullstendig ransaking.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 116 og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 som intet straffbart forhold anses bevist. Politidistriktet ble bedt om å følge opp spørsmålene knyttet til rapportskrivingen administrativt.   

 

Sak nr. 37.  Ref nr. 168/13-123

Anmeldelse for ulovlig ransaking og grov uforstand i tjenesten

Sør-Trøndelag politidistrikt

A anmeldte polititjenestepersonene B og C for urettmessig forfølging og rasisme. A viste til to hendelser der han hadde blitt stanset og ransaket av politiet. Ved den ene hendelsen ble han også innbrakt til politihuset og satt på celle kort stund før han ble løslatt. Ved den andre hendelsen ble han ransaket i gågaten. A mente at politiets beslutninger var motivert av at han var fra Sør-Amerika.  

De involverte tjenestepersonene B og C ble avhørt. Påtaleleder ble avhørt som vitne. Videre ble politiets operasjonslogger fra hendelsene innhentet.

B forklarte at han (ved den første hendelsen) blant annet med bakgrunn i tegn og symptomtest mistenkte A for bruk av og omsetning av narkotika og at han derfor valgte å innbringe A til arresten for å kunne ransake ham der. Det var ikke skrevet rapport om politiets inngripen mot A. Spesialenheten påpekte at A i situasjonen i realiteten må anses å ha vært siktet og pågrepet (frihetsberøvet). Det skulle derfor både i forhold til ransakingen og frihetsberøvelsen ha vært notoritet om inngrepet.

C forklarte at han (ved den andre anledningen) grep inn mot A da politiet hadde mottatt et tips om at han forsøkte å selge tyvgods.  Politiet ønsket først å visitere A. Da han ikke var samarbeidsvillig ble det ansett å være grunnlag for å ransake ham. I politiets oppdragslogg ble notert at A var visitert. Utover det var det hos politiet ingen dokumentasjon knyttet til hendelsen.

Spesialenheten anså det ikke bevist at ansatte i politiet i sin opptreden overfor A hadde opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar.

Politidistriktet ble bedt om å gjennomgå rutiner for rapportskriving. Årsaken til at lovbestemte rapportkrav var fraveket syntes til dels å være begrunnet i at det blant tjenestepersonene var enkelte misforståelser knyttet til praktiseringen av direktiver fra statsadvokaten om når det ikke er nødvendig å skrive rapport.

 

Sak nr. 38. Ref nr. 623/13-123 

Unnlatelse av å sende en sak til Spesialenheten m.m.

Agder politidistrikt

A som var stanset av en sivil politipatrulje med tjenestepersonene B og C for å ha kjørt for fort, anmeldte B og C for å ha begått flere straffbare forhold.

Politipatruljen hadde målt A til å ha kjørt 113 km/t i en 90-sone og stanse ham for dette. A og patruljen ble enige om at de skulle kjøre til et mer egnet sted for å skrive ut forelegget. Patruljen kjørte først og A kjørte bak.  Patruljebilen passert et fareskilt med varsel om vegarbeid og deretter et skilt for 50-sone. A anmeldte fører av patruljebilen (B) for å ha kjørt i over 80 km/t i 50-sonen.

Spesialenheten innhentet et videoopptak fra tjenestebilen, og avhørte B som mistenkt. B oppga at han ikke hadde sett 50-sone skiltet, men var usikker på hvor fort han hadde kjørt. Videoopptaket viste at kjøringen i 50-sonen pågikk i ca. ett minutts tid, men det var ikke mulig å avlese bilens hastighet under dette. Spesialenheten mente det var sannsynlig at B faktisk hadde kjørt over fartsgrensen på stedet, men i mangel på sikre bevis om bilens hastighet, ble saken henlagt etter bevisets stilling.

As anmeldelse mot B for å ha kjørt for fort var først behandlet av påtaleansvarlig (C) ved det aktuelle politidistriktet. C hadde henlagt saken på grunn av manglende etterforskingskapasitet. A påklaget avgjørelsen siden han mente at det forholdet var mer alvorlig enn det han selv hadde gjort. A anmeldte også C for å ha henlagt saken mot politimannen og dermed forskjellsbehandlet dem. Spesialenheten fant at bevissituasjonen i As og Bs saker var så vidt ulik at det ikke var sannsynlig at C hadde opptrådt straffbart ved å henlegge saken mot B. Forholdet skulle imidlertid ikke ha blitt behandlet av C i det da det lå utenfor hans saklige kompetanseområde. Anmeldelsen mot B skulle straks ha vært oversendt til Spesialenheten.  Av den grunn ble saken sendt til politimesteren for administrativ gjennomgang i politidistriktet av rutinene for hvilke saker som skal behandles av Spesialenheten.

 

Sak nr. 39. Ref nr 56/13-123  

Uforsvarlig oppbevaring av tjenestevåpen

Vestfold politidistrikt

Politidistriktet anmeldte en tjenestemann (B) for ulovlig oppbevaring av politiets tjenestevåpen. B og en kollega (C) hentet forut for en skytetrening ut fire våpen fra politiets våpenrom. Skytetreningen skulle skje to dager senere

Våpnene var etter at de ble tatt ut av våpenrommet først oppbevart i et garderobeskap på en politistasjon. Deretter ble våpnene oppbevart hjemme hos B. B hadde ikke våpenskap.  Våpnene ble etter at skytetreningen var gjennomført i en kort periode oppbevart hjemme hos C.

Spesialenheten fant at oppbevaringen av våpnene var i strid med våpeninstruksen og andre bestemmelser om forvaltningen av politiets tjenestevåpen. Forholdet ble imidlertid ikke vurdert å være så klanderverdig at det var grunn til å reagere med straff for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Det ble blant annet lagt vekt på at B hadde vært i boligen og hatt tilsyn med våpnene i den perioden de var i boligen. Saken ble henlagt etter bevisets stilling. Politidistriktet ble anmodet om å følge opp saken administrativt.

 

Sak nr. 40. Ref nr. 144/13-123

Uforsvarlig oppbevaring av tjenestevåpen

Oslo politidistrikt

Spesialenheten iverksatte etterforsking på bakgrunn av en nyhetsartikkel om at det under en politiaksjon ved Stortinget hadde blitt oppbevart et våpen i en ulåst politibil. Det ble vurdert om det var utvist grov uforstand i tjenesten, jf straffelovens § 325 første ledd nr. 1.

De to tjenestemennene som hadde ledet aksjonen (A og B) ble avhørt med status som mistenkt. Bs nestkommanderende (C) ble avhørt som vitne.

Politiaksjonen ble iverksatt om natten etter at en person hadde fremsatt trusler om å sprenge Stortinget. Området rundt Stortinget ble sperret av med sperrebånd og vakthold. Det var gitt bevæpningsordre for både en- og tohåndsvåpen under aksjonen. A ledet politiaksjonen om natten fra en politibil som var plassert innenfor politisperringene. B overtok ledelsen for A på morgenen, og overtok også politibilen A hadde brukt.

I det B og C ankom Stortinget satte de seg begge inn i bilen hos A for å gjennomføre vaktskiftet. A tok av seg våpenet og la det mellom setene i bilen, samtidig som han uttalte at ”Du tar vel over denne” eller lignende. B oppfattet imidlertid ikke at hun skulle overta våpenet.

Vaktskiftet ble stadig avbrutt av henvendelser og nye oppgaver. Blant annet ble det bestemt at de opprinnelige politisperringer skulle flyttes og at politiet måtte sluse ansatte inn på Stortinget. A orienterte også Stortinget om situasjonen før han forlot stedet. 

B var opptatt av å lede oppdraget, og oppdaget en tid senere at våpenet fortsatt lå mellom forsetene i politibilen. Politibilen stod på det tidspunktet utenfor politiets sperringer som var trukket på nytt og nå på innsiden av bilen.  

Spesialenheten mente den konkrete oppbevaringen av våpenet var i strid med sentrale regler både i politiets våpeninstruks og politidistriktets lokale instruks. Det var imidlertid bevismessig tvil om det var A eller B som var ansvarlig for den videre oppbevaringen av våpenet. Det var uklart om det faktisk hadde funnet sted en overlevering av våpenet, og begge tjenestemennene måtte vurderes ut ifra hvordan de selv hadde oppfattet situasjonen. 

Spesialenheten anså at begge tjenestemennene hadde opptrådt uaktsomt. Det var imidlertid ikke grunnlag for å konstatere at de hadde utvist en opptreden som rammes av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.  Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

Saken ble ansett å kunne gi grunnlag for læring og ble sendt politimesteren for administrativ vurdering.

 

Sak nr. 41. Ref nr. 79-13-123

Politiets unnlatelse av å rykke inn i bolig ved trusler mot person

Østfold politidistrikt

A ble i sin bolig stukket med kniv, og døde senere samme natt. En tidligere kjæreste (B) ble pågrepet og siktet for drapet.

Flere medier rapporterte i tiden etter hendelsen at politiet hadde brukt ca. 1 time og 20 minutter fra det innkom melding om at A ble truet med kniv til de var inne i leiligheten hvor hun befant seg. Videre ble det meldt om at politiet hadde stått på utsiden av leiligheten i 38 minutter uten å foreta seg noe.

Medieomtalen reiste spørsmål om politiet hadde oppfylt sin handleplikt, og Spesialenheten besluttet å etterforske saken.

Spesialenhetens gjennomgang av sakens dokumenter viste at meldingen som innkom Østfold politidistrikt opplyste at B var rebelsk og hadde låst seg inne sammen med A i leiligheten.  Etter hvert ble det opplyst at B hadde kniv, men det var ikke opplyst at han hadde brukt denne mot A. Operativ uteleder tilkjennega at patruljene måtte være beredt på å aksjonere om situasjonen «tilspisset» seg.

Politiets lydfiler viste at de ikke mottok sikker informasjon om at B hadde reist fra stedet. Av den grunn tilsa politiets taktikk at de ikke skulle ta seg inn i leiligheten siden det forelå en ”gisselsituasjon.” En fremryking ville da kunne utløse vold mot gisselet. Politiets taktikk var i stedet at de i slike situasjoner skulle avvente og forsøke å forhandle seg frem til en løsning. Så fort det ble kjent at B hadde blitt pågrepet og således ikke var i leiligheten, rykket politiet inn. Når de oppdaget at A var skadet startet de førstehjelp og påkalte straks ambulanse.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold bevist for de aktuelle tjenestemennene. Siden saken kunne gi grunnlag for erfaringslæring – i forhold til å innhentet informasjon og skaffe seg en riktig situasjonsforståelse, foreslo Spesialenheten at saken ble gjennomgått administrativt.

 

Sak nr. 42. Ref nr. 135-13-123

Brudd på taushetsplikt

Oslo politidistrikt

En advokat anmeldte på vegne av sin klient (A) et mulig brudd på taushetsplikt begått av ansatte i politiet. Advokaten viste til media i flere artikler hadde omtalt en sak hvor A var fornærmet. A mente seg gjennom artiklene identifisert. A mente media hadde fått sin informasjon fra politiet.

Spesialenheten avhørte A som fornærmet. Videre innhentet Spesialenheten politiets oppdragslogg knyttet til aktuell hendelse, og straffesaken hvor flere personer var mistenkt for å ha truet A.

Etter en gjennomgang av sakens dokumenter fant Spesialenheten at opplysningene i media sannsynligvis kom fra ansatte i politiet, men at det ikke var mulig å finne gjerningsmannen i det mange personer hadde tilgang til politiets oppdragslogg.  Saken ble henlagt grunnet mangel på opplysninger om gjerningspersonen.

Spesialenheten hadde tidligere behandlet lignende saker om lekkasjer fra politiet til media fra samme politidistrikt. Av den grunn ble saken sendt til politimesteren for administrativt å vurdere om det var grunnlag for å gi direktiver eller iverksette tiltak som kan forhindre lekkasjer.

 

Sak nr. 43. Ref nr. 25-13-123

En person som hadde oppsøkt politistasjonen og varslet om at han ikke ville møte i et mistenktavhør han var innkalt til påfølgende dag – ble avhentet. Anførsel om ulovlig frihetsberøvelse

Rogaland politidistrikt

A, som var innkalt til avhør hos politiet, oppsøkte dagen før han skulle i avhør politistasjonen og ba personell i vakta gi skriftlig beskjed til etterforskeren som hadde innkalt A om at han ikke kom til å møte i avhøret, og at A ved å oppsøke stasjonen anså sine plikter etter straffeprosessloven § 230 oppfylt.

Da A ikke møtte i avhør, besluttet en politiadvokat etter anmodning fra etterforsker at A skulle avhentes. A gjorde gjeldende at avhentingen av ham innbar en ulovlig frihetsberøvelse.

Det følger av straffeprosessloven § 230, tredje ledd at selv om mistenkte ikke har forklaringsplikt, plikter mistenkte etter innkalling å møte på politistasjonen eller lensmannskontor i det politidistrikt han bor eller oppholder seg for å avklare om han er villig til å forklare seg for politiet. Påtalemyndigheten kan beslutte at en mistenkte skal avhentes for straks å fremstilles dersom den mistenkte har fått innkalling lovlig forkynt for seg eller på annen måte har fått kjennskap til innkallingen, og har uteblitt uten gyldig fravær.

Etterforskeren, som mottok skriftlig beskjed om at A hadde møtt i vakta, la til grunn A ved det ikke hadde oppfylt sine plikter etter straffeprosessloven § 230 og at han derfor kunne og måtte avhentes.

Spesialenhetens viste i sin vurdering av saken til at det av forarbeidene til endringer i straffeprosessloven § 230 (Ot.prp. nr. 66, 2001-2002) følger at det ikke er grunnlag for å innkalle en person til avhør dersom det allerede er klart at han ikke ønsker å forklare seg. I proposisjonen pkt. 2.2. til § 230 heter det blant annet: ”Møteplikt kan bare pålegges for å få avklart om mistenkte eller vitnet ønsker å forklare seg. Er det allerede klart at vedkommende ikke er villig til å forklare seg, er det ikke grunnlag for å innkalle vedkommende.” Utdrag fra forarbeidene er også gjengitt i kommentarutgave til straffeprosessloven s. 849. (Universitetsforlaget 2011).

Spesialenheten la til grunn at etterforskeren ikke var klar over de presiseringene som fremgår av forarbeidene til straffeprosessloven og at politiadvokaten som traff beslutning om avhenting ikke var kjent med at A hadde møtt ved politistasjonen. Etterforskeren kunne etter Spesialenhetens vurdering kritiseres for sin villfarelse, men var ikke så sterkt å klandre at det kunne være grunnlag for straffansvar for å ha utvist grov uforstand i tjenesten.

Politimesteren ble anmodet å vurdere om det er grunn til å presisere for jurister og etterforskere hvilken betydning det har for spørsmålet om avhenting at det allerede er klart for politiet at et vitne eller en mistenkt ikke ønsker å forklare seg.

 

Sak nr. 44. Ref nr. 33-13-123

Dødsfall i arrest 

Rogaland politidistrikt

Spesialenheten ble en søndag ca. kl. 18.45 varslet av politiet om at en 61 år gammel mann (A) var funnet livløs på celle i arresten. Etterforsking ble straks iverksatt.

Det ble opptatt forklaringer fra 18 personer. Seks tjenestepersoner ble ut fra sin befatning med hendelsen gitt status som mistenkt. Det ble innhentet opplysninger fra rettsmedisinske undersøkelse av A og uttalelse fra sakkyndig om påvirkning og symptomer hos A.

Det ble i rapporten fra den rettsmedisinske undersøkelsen konkludert med at dødsårsaken antas å være hjerneblødning. Sakkyndig uttalte blant annet at blødningen mest sannsynlig startet en gang i perioden i de siste seks timer før døden og at det er mest sannsynlig at blødningen ikke brøt gjennom til hjerneoverflaten før relativt kort tid før dødens inntreden.

Det ble ikke påvist ytre skader hos A som ble ansett å ha vært av en karakter som krevde legetilsyn. 

Politiet ble kl. 13.05 varslet om at en mann som framstod som beruset gikk rundt i et boligområde. En politipatrulje kjørte til stedet, men påtraff ingen og avsluttet oppdraget. Kl. 13.27 innkom ny melding om at mannen var sett i samme område og at han gikk rundt og kjente på dører og garasjeporter.

Politipatruljen fikk kontakt med A og besluttet å kjøre ham til en adresse som de fikk oppgitt av politiets operasjonssentral. Patruljen oppfattet at A samtykket i å bli kjørt til adressen. Da patruljen kom fram til adressen, opplyste beboer på stedet at A tidligere hadde vært bosatt på adressen, men at han hadde solgt boligen og flyttet derfra. 

Patruljen fikk etter hvert kunnskap om en ny adresse for A. Da det var usikkert om det var noen på adressen som kunne ta hånd om A, besluttet patruljen å innbringe A til politistasjonen for innsettelse i drukkenskapsarrest.

Patruljemannskapene (B og C) vurderte i samarbeid med arrestforvarer (D) A å være i en tilstand som ikke tilsa at det var behov for legetilsyn. Saken ble lagt fram for vaktsjef (E), som besluttet å sette A i drukkenskapsarrest. A ble under oppholdet i arresten inspisert hver halvtime og til sammen 7 ganger. Ved den syvende inspeksjonen, ca kl. 18.00, reagerte arrestforvarer (F) på at A ikke pustet og gikk inn på cellen. Det ble straks iverksatt livreddende tiltak.

Spesialenheten hadde i sin vurdering av saken oppmerksomhet mot to spørsmål:

1) Om det ved innbringelse og inkvirering av A i arresten forelå opplysninger eller symptomer som tilsa at A skulle ha vært framstilt for lege, og

2) om inspeksjonene av A under oppholdet i arresten fant sted i henhold til gjeldende regelverk og instrukser.

Polititjenestepersonene som deltok ved innbringelse og innsetting av A i arrest viste til at han framstod som tydelig påvirket av alkohol og at han ved sin opptreden i det aktuelle boligområdet hadde forstyrret den alminnelige ro og orden og forulempet andre. Spesialenheten anså det ikke tvilsomt at A kunne innbringes i medhold av politiloven § 9 (inngrep overfor berusede personer).

Det følger av politiloven § 9 fjerde ledd at dersom den innbrakte på grunn beruselse er ute av stand til å ta vare på seg selv eller gjøre rede for seg, skal politiet straks vurdere umiddelbart å overføre vedkommende til sykehus, legevakt eller avrusningsstasjon. Dersom slik overføring ikke finnet sted, skal vedkommende ha legetilsyn i arresten.

Tilstandskriteriene ”ute av stand til å ta vare på seg selv” og ”gjøre rede for seg” er ikke nærmere utdypet i lovforarbeider eller i juridisk litteratur. Spesialenheten la til grunn at kriteriene innebærer at det må foretas en skjønnsmessig bedømmelse av den innbrakte knyttet opp mot hans/hennes evne til kroppsbeherskelse/ motorikk og kommunikasjon. Selv om opplysningene om As opptreden forut for innbringelsen og opplysningene om hans framtoning i møtet med politiet samlet sett ble ansett å gi inntrykk av at han var forkommen, var det etter Spesialenhetens vurdering ikke grunnlag for å konkludere med at den skjønnsmessige bedømmelsen som ble foretatt av A før han ble satt i arrest var kvalifisert klanderverdig og straffbar. Bildeopptak av A ved inkvirering og innsetting i arrest viste at han var relativt selvhjulpen. Det kunne ikke legges til grunn at han der og da frambød symptomer som utvilsomt skulle ha vært oppfattet som tegn på helserisiko.

Det kunne ikke legges til grunn at polititjenestepersonene ved innbringelse og inkvirering utviste en grad av likegyldighet i forhold til As tilstand. Politiet hadde før A ble satt i arrest en telefonsamtale med en av As pårørende om hans helse.

Det forelå lyd og billedopptak som viste As opptreden under hele oppholdet på cella. Da det ikke var besluttet skjerpet overvåkning av A, ble han under oppholdet i arresten ikke kontinuerlig overvåket. Det kunne i vurderingen av straffansvar for politiet derfor ikke legges vekt på den oppfatning av As tilstand som en sammenhengende gjennomgang og vurdering av opptaket gav.   

Inspeksjonene av A under oppholdet i arresten ble gjennomført med den regelmessighet som regelverk og instrukser krever. Spesialenheten påpekte med bakgrunn i politiets logg over inspeksjonstiltak at arrestforvarer (F) ved to inspeksjonen brukte så kort tid at det kunne reises spørsmål om inspeksjonene var i samsvar med de krav som følger av retningslinjer fra Politidirektoratet og politidistriktets egen instruks. Den som utfører inspeksjonen skal som minimum ved selvsyn forsikre seg om at den innsattes situasjon, herunder om vedkommende trenger legehjelp eller er i en situasjon hvor vedkommende lett kan skade seg selv. Lyd og bildeopptak fra cellen viste at A sov ved de to inspeksjonene. Det kunne ut fra opptaket ikke trekkes noen slutning om at F hadde oversett symptomer hos A som tilsa at det burde ha vært grepet inn. A snorket ved begge inspeksjonene og ble oppfattet å ha normal pustefrekvens.

Det ble ikke vurdert å være grunnlag for å reagere med foretaksstraff.

Politimesteren ble anmodet om å gjennomgå saken administrativt. Det ble med henvisning til vitneavhør av arrestansvarlige i Hordaland politidistrikt og Sør-Trøndelag politidistrikt pekt på at det ved politistasjonen kunne synes å være en noe høyere terskel for å beslutte framstilling for lege enn i de to andre distriktene.

Politimesteren ble også anmodet å vurdere det bør tilstrebes at den som beslutter innsetting i arrest selv tar den innbrakte i øyesyn. Det ble samtidig understreket at det forhold at enkeltsaker legges fram for beslutningstaker av andre tjenestemenn ikke var i strid med politiinstruksen.

Politimesteren ble anmodet å vurdere om lokal arrestinstruks var hensiktsmessig utformet når det gjaldt spørsmålet om framstilling av personer som er ”ute av stand til å ta vare på seg selv” og ”gjøre rede for seg” for lege. Gjeldende utforming ble ansett å gi noe uklarhet om hvorvidt personer som omfattes av tilstandskriteriene skulle framstilles for legetilsyn eller om det de skulle vurderes for framstilling. Det kunne ikke legges til grunn at utformingen av instruksen hadde hatt betydning for behandlingen av A. 

Politimesteren ble også anmodet om å følge opp tvilen som Spesialenheten ga uttrykk for med hensyn til om innholdet i to av inspeksjonene av A hadde vært i samsvar med de krav som følger av retningslinjer fra Politidirektoratet og politidistriktets egen instruks

Da billedopptak fra arrestkorridoren var slettet i politidistriktet, ble politimesteren også bedt om å vurdere rutiner for sikring av bildeopptak etter alvorlige hendelser i arresten.

Saken ble for alle tjenestepersoner unntatt F henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. For F ble saken henlagt etter bevisets stilling.

Klage fra pårørende over Spesialenhetens vedtak om henleggelse er behandlet av Riksadvokaten, som har opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.

 

Sak nr. 45. Ref nr. 220-13-123

Anmeldelse med anklage om ulovlig ransaking mv. – mangelfull notoritet om bruk av tvangsmidler

Rogaland politidistrikt

En person (A) viste i en anmeldelse til Spesialenheten til at han satt på en benk ved en jernbanestasjon og snakket med en kamerat da han ble kontaktet av to polititjenestemenn. A og kameraten ble visitert på stedet, påført håndjern og kjørt inn til arresten for ransaking. Da det ved ransakingen av A ikke ble gjort funn, ble han etter kort tid løslatt.

Polititjenestepersonen som ledet politiets oppdrag forklarte at A ble pågrepet i det han var mistenkt for medvirkning til omsetning av narkotika. Bakgrunnen for at det ble grepet inn mot A var at han og kameraten begge var kjent for politiet fra før for å ha hatt befatning med narkotika, at kameraten framstod som åpenbart ruspåvirket og at de oppholdt seg sammen på et sted hvor narkotika ble omsatt. Det ble også lagt vekt på at kameraten straks slo av sin mobiltelefon da politiet ankom.

Spesialenheten ga i sin vurdering av saken uttrykk for at det i ettertid kunne stilles spørsmål ved om det forelå tilstrekkelige objektive holdepunkter for å mistenke A få ha medvirket til omsetning av narkotika. Da observasjonene som ledet til pågripelsen i hovedsak var knyttet til kameraten, ble det også reist tvil om pågripelse og transport av A til politistasjonen for ransaking var et forholdsmessig inngrep. Det var etter Spesialenhetens vurdering allikevel ikke grunnlag for å reagere med straff for ulovlig ransaking eller grov uforstand i tjenesten.

Spesialenhetens vurdering var at det var mangelfullt dokumentert hos politiet at det var brukt tvangsmidler mot A. Det gikk av politiets oppdragslogg fram at A var innbragt og at han ble dimmitert etter ”en tur i arresten”. Notatet i oppdragsloggen var knapt sin form og ga i ettertid ikke et tilstrekkelig grunnlag til å kontrollere rettmessigheten av og forholdsmessigheten ved bruk av tvangsmidler mot A. Et notat i oppdragsloggen vil også være vanskelig for den som har vært gjenstand for inngrepet og begjære innsyn i.

Spesialenheten viste til at enheten også relativt nylig hadde oversendt en annen sak til politidistriktet for administrativ vurdering hvor det ikke var skrevet rapport om personransaking. Saken var også etter klage behandlet hos Riksadvokaten, som hadde gitt sin tilslutning til Spesialenhetens anmodning om at saken måtte følges opp administrativt.

 

Sak nr. 46. Ref nr. 533-13-123

Melding til operasjonssentralen om lyder i bolig. Lydene viste seg senere å knytte seg til drapshandling

Rogaland politidistrikt

Det ble i nyhetsmedia anført at politiet hadde fulgt opp en henvendelse som knyttet seg til en drapssak på mangelfullt vis: ”Gutt slo alarm om rare lyder, politiet rykket ikke ut”. Spesialenheten innhentet fra politidistriktet lydopptaket fra samtalen mellom en gutt (12) og politiets operatør. Gutten forteller i løpet av en samtale som varer i 54 sekunder at han utenfor en bolig har hørt rare lyder og at det var et dunk mot vinduet. Gutten prøver også å etterligne lydene han har hørt. Operatør spør om det var noen inne den aktuelle boligen og gutten svarer da at det vet vi ikke – ”det høres sånn ut”. Operatøren avsluttet samtalen med å si at han mente det ikke var grunn til å gjøre noe og takket for henvendelsen.

Da gutten senere ble avhørt av politiet viste det seg at gutten på tidspunktet for samtalen hadde mer utfyllende opplysninger enn det han lykkes med å formidle under samtalen med operatøren. Gutten oppga i avhøret blant annet at han hadde hørt en person rope om hjelp og at han hadde sett en person bli dyttet inn i et vindu.

Spesialenheten mente det var sannsynlig at en mer inviterende opptreden fra operatørens side i form av flere oppfølgningsspørsmål kunne ha medført at politiet på et tidligere tidspunkt fikk flere opplysninger om situasjonen på stedet. Det var etter enhetens vurdering allikevel ikke grunnlag for å anføre at operatøren hadde opptrådt på et vis som kunne føre til straffansvar. Guttens opplysninger i samtalen var vage og ga ikke noe klart holdepunkt for at henvendelsen knyttet seg til et alvorlig straffbart forhold.

Saken ble henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Da saken ble antatt å kunne brukes i læringssammenheng, ble saken sendt til politidistriktet for administrativ gjennomgang.

 

Sak nr. 47. Ref nr. 748-13-123

Politiets plikt til å ta i mot og registrere anmeldelser

Sunnmøre politidistrikt

As ønsket i forbindelse med et forsikringsoppgjør å anmelde takstmannen og forsikringsselskapet til politiet for bedrageri. Han oppsøkte politiet to ganger. Politiet tok ikke i mot As anmeldelse, men oppfordret ham til å følge opp saken sivilrettslig. A anmeldte politiet til Spesialenheten for brudd på tjenesteplikt. 

Anmeldelse av straffbare handlinger skjer til politiet og skal straks registreres,                                          jf. påtaleinstruksen § 7-1. Bestemmelsen innebærer etter Spesialenhetens vurdering at politiet ikke kan nekte å ta i mot en anmeldelse fra en person som mener at det har funnet sted en straffbar handling. Politiet kan når en person møter for å inngi anmeldelse gi uttrykk for sitt syn og gi råd om videre framgangsmåte. Dersom personen fastholder at det har funnet sted et straffbart forhold, må saken registreres og avgjøres av påtalemyndigheten.

Spesialenheten anså det ikke sannsynlig at politiet ved sin opptreden overfor A hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Anmeldelsen fra A ble henlagt. Politimesteren ble bedt om å vurdere om det med bakgrunn i saken var behov for å gi direktiver til egne mannskaper om politiets plikt til å ta i mot og registrere en anmeldelse.

 

 

Aktuelt
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no