Her finner du Spesialenhetens avgjørelser sendt til politidistriktet for administrativ gjennomgang til og med 2014. 

Spesialenheten publiserer sammendrag av alle saker. Se under fanen sammendrag. Hvilke saker som er sendt til administrativ gjennomgang etter 2014 fremgår av sammendragene. Et utvalg av saker sendt til administrativ gjennomgang er også omtalt i årsrapportene.

For å søke i dokumentene anbelfales å benytte Ctrl+F.

Saker sendt til administrativ vurdering 2012

Sak nr. 1. Ref nr. 602/11-123

Bruk av bortkjøring (transport ut av sentrum) som ordensmessig virkemiddel

Oslo politidistrikt  

En person (A) anmeldte tjenestemenn i Oslo politidistrikt for å ha utvist grov uforstand i tjenesten.

A forklarte at han ca. kl. 03.00 på Grønland i Oslo var på vei hjem fra en fest da en politimann tok tak i ham og undersøkte sekken hans. I sekken hadde A spraybokser. Sprayboksene ble i følge A medbrakt fordi han tidligere på dagen hadde laget et bilde hjemme hos en slektning.

A oppga i sin anmeldelse av politiet at han ble påsatt håndjern, tatt med bort til en politibil og konfrontert med at det var tagget på politibilen. Han ble deretter plassert i politibilen og fraktet rundt mens politipatruljen lette etter taggere. Da ingen taggere ble påtruffet, ble A kjørt ut av bysentrum og til Årvoll. Han forklarte at han der ble pålagt å vaske bort taggingen på politibilen. Han nektet først å vaske bort taggingen og forklarte at han ikke hadde utført den. Da politipatruljen fra politistasjonen mottok informasjon om at A tidligere var dømt for tagging, fikk han et nytt pålegg om å fjerne taggingen. A fryktet da for vold fra politiets side og valgte å gjøre et forsøk på å fjerne taggingen. Da dette viste seg vanskelig, tømte patruljemannskapene As sekk for innhold og forlot ham på stedet. A fikk beskjed om ikke å vise seg i Grønlandsområdet de neste 24 timene.

Spesialenheten opptok forklaringer fra tjenestemennene som hadde grepet innen overfor A. De forklarte at de med bakgrunn i naboklager hadde oppsøkt en bolig for å sørge for nattero. Etter at de hadde vært i kontakt med personene i boligen og kom tilbake til politibilen var den tilgriset med tagging. En kvinne på stedet ga en beskrivelse av gjerningspersonen og oppga i hvilken retning vedkommende hadde gått. Patruljen påtraff etter kort tid A, som passet til beskrivelsen av gjerningspersonen. Da A ble stanset hørte patruljen ”klirrelyder” fra sekken hans og A hadde maling på hendene. A ble påført håndjern og transportert tilbake til åstedet for identifisering. Vedkommende som hadde gitt opplysninger til patruljen om gjerningsmannen hadde da imidlertid forlatt stedet.  Polititjenestemennene var da enige om at det i stedet for å ta med A inn til politistasjonen og opprette straffesak var mer hensiktsmessig å kjøre ham ut av sentrum. Polititjenestemennenes vurdering var at A tilhørte en taggergruppe. Signaturene som var brukt i det aktuelle området fremsto i følge tjenestemennene å tilhøre flere personer. A ble i følge polititjenestemennene spurt om han var villig til å vaske bort taggingen fra politibilen og skal ha sagt seg villig til å forsøke det. Da A etter en stund oppga forsøket, ble han bedt om holde seg borte fra sentrum i 24 timer.

Polititjenestepersonene forklarte til Spesialenheten at det er vanlig praksis å kjøre personer ut av sentrum. I slike tilfelle blir vedkommende satt av i nærheten av offentlig kommunikasjon og det blir vurdert om vedkommende er i stand til å ta vare på seg selv. I følge polititjenestemennene ble det ikke brukt makt mot A på annen måte enn ved at han ble påført håndjern. Formålet med å kjøre A ut av sentrum var å hindre ham i å gjenoppta kontakt med andre taggere og bedrive tagging samme natt. 

Patruljemannskapenes leder forklarte til Spesialenheten at det er gitt informasjon til mannskapene om at politiet for å forhindre ordensproblemer har adgang til å kjøre personer ut av sentrum. Framgangsmåten vurderes av politiet å frigi ressurser til bekjempe ordensproblemer og vold. Praksis anses av politiet å være innenfor rammen av politilovens regler.

Spesialenhetens vurdering var at patruljemannskapene i den aktuelle situasjonen hadde skjellig grunn til å mistenke A for skadeverk og fant derfor ikke at det var grunn til å kritisere at det ble grepet inn overfor A og at hans sekk ble ransaket. Det ble ikke ansett bevist at det i sammenheng med politipatruljens fysiske inngripen i forhold til A ble benyttet mer makt enn det som der og da framsto som nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig, jf. politiloven § 6.

Spesialenheten var i sin vurdering av selve bortkjøringen ikke enig i at den valgte framgangsmåten framsto som et nødvendig og forholdsmessig tiltak for å hindre A i å begå nye lovbrudd. Politiets opptreden var etter Spesialenhetens vurdering egnet til å skape utrygghet og frykt hos A i forhold til hva som skulle skje. Formålet om å hindre A i å tagge kunne i den konkrete situasjonen etter Spesialenhetens vurdering ha vært oppnådd ved bruk av lempeligere midler.

Spesialenheten viste til at praksis med bortkjøring ikke har noen helt klar hjemmel i lovgivningen. Det følger imidlertid av politiloven § 7, annet ledd at politiet i håndhevelsen av den offentlige ro og orden blant annet kan forby opphold i bestemte områder og fjerne personer. Høyesterett har også tidligere uttalt at bortkjøring kan godtas, jf. Rt. 1995. s. 1105.

Selv om Spesialenheten mente at bortkjøringen i den aktuelle situasjonen var kritikkverdig ble framgangsmåten ikke vurdert å være utilbørlig og straffbar. Det var fra stedet A ble kjørt greie kommunikasjonsforhold og ikke mer enn noen kilometer hjem til hans egen bolig.  

Spesialenheten påpekte at det hos politiet kun var sikret svært begrenset notoritet om inngrepet overfor A. I operasjonsloggen var kun notert at A var bortvist fra Grønlandsområdet i 24 timer. Det var heller ingen notoritet omkring politiets håndtering og oppbevaring av sprayboksene som ble fratatt A. 

Spesialenheten viste til at det i lovgivningen ikke finnes noen hjemmel for politimannskapene til å pålegge A å vaske bort taggingen. Selv om tjenestemennene presiserte at det ikke var gitt noe pålegg, synes omstendighetene å ha vært slik A lett kan ha oppfattet at det ble gitt et pålegg som var pønalt motivert.

Spesialenheten ba Oslo politidistrikt om å gjennomgå saken administrativt. Det ble særlig påpekt at det synes å være behov for å vurdere om det er behov for å gi direktiv om bruken av bortkjøring som ordensmessig virkemiddel. Det ble i den sammenheng også vist til avgjørelse hos Spesialenheten 7. april 2007 i sak 10402052.  Saken ble for de involverte tjenestemenn henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.

Sak nr. 2. Ref nr. 387/11-123

Operatørs behandling av melding om mulig farefull situasjon – politiets utrykningstid

Telemark politidistrikt

En person (A) anmeldte en operatør ved politiets operasjonssentral for tjenesteforsømmelse. A tok flere ganger kontakt med politiet og varslet om at hun var bekymret for sin voksne datter (B). A mente hennes bekymring ikke ble tatt på alvor og at hun hos politiet ikke hadde fått adekvat hjelp.

A ringte torsdag kveld til politiet og oppga at B var i en truende situasjon og at B selv hadde påført seg skader. B befant seg i en bolig sammen med C. A snakket da med operatør D. D stilte i samtalen spørsmål om ambulanse var kontaktet. A oppga da at B hadde nektet henne å ta kontakt med noen om den aktuelle situasjonen. D stilte deretter flere spørsmål om adresser mv. før samtalen mellom A og D ble brutt.  D ringte ikke A opp igjen og han gjorde ikke noe notat om samtalen i politiets oppdragslogg.

A forklarte til Spesialenheten at hun etter samtalen med D torsdag kveld trodde politiet ville dra til Bs adresse. Hun hadde også oppgitt til B at hun hadde vært i kontakt med politiet.

A ringte påfølgende lørdag formiddag politiet på nytt. Det var også denne gangen D som mottok hennes henvendelse. A gjentar i samtalen sin bekymring for B og oppgir at hun i samtaler med B kan høre at C i bakgrunnen kaster gjenstander.  Hun oppgir også at C foregående kveld (fredag) kontaktet henne og kom med foruroligende opplysninger. C skal da også ha opplyst at han hadde skytevåpen. A ga i samtalen uttrykk for sterk bekymring og at hun fryktet at B og C vil kunne drepe hverandre. D oppgir i samtalen med A at han husker hennes forrige henvendelse (torsdag). Han deler ikke hennes bekymringer og foreslår for henne at hun selv oppsøker B for å finne ut av situasjonen. Dersom omstendighetene på stedet tilsier det, oppfordres A til å ringe 112.

D forklarte til Spesialenheten at det i politiets systemer ikke var opplysninger om C som kunne underbygge at han var truende, hadde våpen eller var voldelig. D oppfattet henvendelsen fra A som overdrevet og viste til at det er vanlig at foreldre overdriver for å få politiet til å rykke ut. Hans vurdering av samtalen var at det her ikke forelå en situasjon som handlet om liv og helse og viste til at politidistriktets ressurssituasjon er en omstendighet som operatørene er pålagt å ta hensyn til i sin kontakt med publikum. D gjorde heller ikke etter samtalen med A lørdag noe notat i politiets oppdragslogg. Han viste vedrørende dette til at han på grunn av øvrige gjøremål hadde dårlig tid.  

Da A i tråd med Ds anbefaling dro til Bs bolig viste det seg at C hadde forskanset seg i boligen med skytevåpen. Etter at politiet ble varslet om dette, ble det besluttet å gjennomføre en væpnet aksjon. På grunn av bemanningsforholdene i politidistriktet tok det ca. en time og femti minutter fra politiet ble varslet til første politienhet kom til stedet. C ble etter at politiet hadde vært på stedet i noe tid pågrepet.

Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at politiet plikter å yte publikum hjelp i faresituasjoner og avdekke og stanse kriminalitet. For å kunne løse denne oppgaven må politiet blant annet være i stand til å sikre tilgjengelig informasjon slik at den faktiske situasjonen blir opplyst best mulig. Politiet må i faresituasjoner opptre handlekraftig og med en rimelig responstid.

I vurderingen av Ds opptreden ble det framhevet at politiet som profesjonell aktør har ansvaret for at dialogen med publikum fungerer best mulig. Uklarheter i kommunikasjonen mellom melder og operatør vil kunne ha fatale følger.

Spesialenheten påpekte at D etter at samtalen med A ble brutt torsdag skulle ha ringt tilbake. A rapporterte om en mulig alvorlig skade på person hvor de nærmere omstendigheter knyttet til situasjonen og behovet for oppfølgning ikke var avklart før samtalen ble brutt. D ble med henvisning til lokalt instruksverk kritisert for ikke å ha gjort noe notat om henvendelsen i politiets oppdragslogg.

Spesialenheten kritiserte videre D for at han i samtalen lørdag gjentatte ganger avbrøt A i hennes framstilling og at søk i politiets registre ble brukt til å nedtone alvoret i situasjonen. D ble også kritisert for i samtalen med A å ha kommet med personlige vurderinger vedrørende foreldre – voksne barn relasjoner. Det ble ut fra innholdet i As opplysninger stilt spørsmål ved Ds anmodning til A om selv å finne nærmere ut av situasjonen. Den mangelfulle loggføringen ble også framhevet.

Spesialenheten anså det i sin vurdering av mulig straffansvar for D ikke bevist at han hadde handlet så kvalifisert klanderverdig at det kunne være tale om straffansvar for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Det ble anført å være mest hensiktsmessig at Ds tjenestelige opptreden ble vurdert administrativt.

For så vidt gjaldt politiets responstid/utrykningstid, ble i tråd med forklaring fra operasjonsleder lagt til grunn at bemanningen var lav da oppdraget ble varslet, at det var behov for å kalle inn ekstra mannskaper på overtid og at det tok tid før disse kunne komme i posisjon. Politidistriktet ble i sin administrative gjennomgang av saken anmodet om å vurdere tiltak som kan bidra til kortere utrykningstid ved lignende hendelser i framtiden.

Sak nr. 3. Ref nr. 803/11-123

Brudd på taushetsplikt – opplysninger om at ansatte bruker politiets registre uten at det foreligger tjenestelige grunner til det

Kripos

Spesialenheten for politisaker iverksatte med bakgrunn i anmeldelse fra en person (A) etterforsking mot en ansatt i Kripos (B) for brudd på taushetsplikt.

A viste i sin anmeldelse til at hans kjærestes tidligere ektefelle (C) hadde søkt å skaffe negative opplysninger om ham. A mistenkte at C hadde fått hjelp til dette av en person ansatt i Oslo tingrett (D).

Spesialenhetens etterforsking bekreftet As mistanke. D, som tidligere hadde arbeidet i Kripos, hadde bedt B undersøke om A ”hadde noe på seg”.  B fant opplysninger om A og ga opplysningene til D. D ga opplysningene hun fikk videre til As kjærestes tidligere ektefelle C.

D hadde overfor B oppgitt at hun trengte opplysningene fordi en mann hadde ”laget kvalm” utenfor hennes bolig. B mente derfor at hun hadde utført en vennetjeneste for å berolige D. B ble av Spesialenheten ilagt et forelegg for brudd på taushetsplikt, jf. straffeloven § 121 første ledd, og for brudd på tjenesteplikt, jf. straffeloven § 324.  Det ble også opprettet straffesak mot C.

B forklarte i avhør hos Spesialenheten at hennes erfaring er at det er relativt vanlig at ansatte med tilgang til politiets registre foretar søk som ikke er tjenestelig begrunnet. Spesialenheten ba Sjefen for Kripos vurdere om det med bakgrunn i opplysningene fra B bør iverksettes tiltak for å unngå misbruk av registre.

Sak nr. 4. Ref nr. 877/10-123

Tjenestebevis for politiet funnet ved et innbruddsåsted – rutiner for melding om tap av tjenestebevis

Oslo politidistrikt

Spesialenheten ble varslet om at det i forbindelse med et innbrudd i Oslo i oktober 2010 var funnet et tjenestebevis tilhørende en ansatt i politiet. Det ble iverksatt undersøkelser for å avklare om personen tjenestebeviset var utstedt til hadde forholdt seg til gjeldende rutiner ved tap mv.

A oppga at han hadde mistet sitt tjenestebevis da han i 2008 var på reise. Etter innbruddet i Oslo i 2010 fikk han det tilbake. Han valgte imidlertid å klippe det i stykker da det framsto å være forsøkt forfalsket.

A hadde aldri meldt tjenestebeviset tapt, verken da han mistet det på reise i 2008 eller etter at han klippet det i stykker. A viste til at han ved behov for legitimasjon benyttet adgangskortet til politihuset.

I henhold til Administrative rutiner for og veileder for bestilling av polititjenestebevis, tjenestebevis for namsmyndighet og tjenestebevis med begrenset politimyndighet pkt. 4 skal tyveri og tap av tjenestebevis anmeldes/føres i BL. Kopi/bekreftelse på tap/tyveri skal sendes til politidistriktets/ særorganets bestillingsansvarlige.

Selv om et tjenestebevis av andre enn rett innehaver kan bli misbrukt til å legitimere politimyndighet og A ikke hadde forholdt seg i henhold til de fastsatte rutiner for melding om tap, var det etter Spesialenhetens vurdering ikke grunnlag for å konkludere med straffansvar for brudd på tjenesteplikt. Spesialenhetens vurdering var at As unnlatelse av å melde tjenestebeviset tapt var et forhold som bør følges opp administrativt av arbeidsgiver. 

Sak nr. 5. Ref nr. 751/11-123

Mangelfull oppfølging av opplysning om mulig alvorlig straffbart forhold

Sør-Trøndelag politidistrikt

Politiet varslet i sammenheng med en drapssak Spesialenheten om at det før forbrytelsen blant annet var foretatt utrykning til en adresse uten at handlingen ble avdekket. Det kunne også reises spørsmål om politiet på godt nok vis hadde fulgt opp informasjon som var mottatt vedrørende hendelser knyttet opp mot åsted, gjerningsperson mv. 

Politiets operasjonssentral mottok noe etter midnatt klager fra naboer om høy musikk på en adresse. Melder var A, som oppga å bo i tredje etasje. Musikken kom fra en leilighet i andre etasje. En patrulje med B og C ble sendt til stedet. Det ble tatt kontakt med D og forklart at naboer hadde klaget over høy musikk. Patruljen forlot stedet etter at D hadde dempet musikken.

Ca. klokken halv tre mottok politiet melding fra E som innledet med å si at hun ikke visste om hun skulle kontakte politi eller ambulanse. E oppga at hun hadde hørt noe bråk og at en person fryktes å kunne bli kvalt av sitt eget blod på den samme adressen som patruljen med B og C hadde oppsøkt tidligere på natten. E hadde ikke sett hva som skjedde men hadde hørt hendelsen som ga grunn til hennes bekymring gjennom et åpent vindu. E oppga at det muligvis var A som var skadet og at det dreide seg om den øverste leiligheten. Kun As fornavn ble oppgitt  

Patruljen med B og C ble på nytt sendt til adressen. B og C ble varslet om at det dreide seg om øverste etasje og at As fornavn skulle stå på døren til leiligheten.  

Da patruljen kom til stedet ble det observert blodspor i oppgangen. De tok da kontakt med D som oppga at han hadde blitt sint og slått i veggen i gangen slik at han hadde kuttet seg opp og begynt å blø. D viste fram et sår og forklarte at han hadde vært på sykehus og fått hånden undersøkt. Patruljen varslet, ca. kl. tre, operasjonssentralen om sine observasjoner på stedet.

Noe etter klokken tre ringte et vitne (F) til operasjonssentralen og oppga at en person som hadde oppsøkt en bensinstasjon hadde opplyst at han hadde banket opp en person til blods på ganske alvorlig vis.  Personen oppga også at politiet hadde vært på stedet tidligere og at han måtte dra til sykehus for å få undersøkt hånden sin.

Politiet tok med bakgrunn i opplysningen fra F kontakt med det lokale sykehuset for å høre om noen hadde vært innom med skader som kunne sammenfalle med skadene personen som oppsøkte bensinstasjonen hadde. Det ble opplyst at ingen blodige personer hadde oppsøkt legevakten.

Operasjonsleder (G) besluttet etter dette at politiet ikke skulle foreta seg noe mer med saken denne natten. Det ble blant annet lagt vekt på at D i kontakten med B og C hadde oppgitt at blodet i oppgangen skyldtes skade han hadde påført seg selv.  

Politiet mottok på formiddagen melding fra en bekymret nabo vedrørende A. As leilighet ble da oppsøkt og han ble ca. klokken halv elleve funnet død.

Spesialenheten opptok forklaringer fra tjenestepersonene som hadde rykket ut til adressen og de som hadde deltatt i behandling av og koordinering av aktuelle meldinger ved operasjonssentralen, herunder operasjonsleder G.

B og C viste i sine rapporter til at de ved sin andre utrykning til adressen var i kontakt med flere personer utenfor adressen og at det ikke var noen av dem som hadde kontaktet A. Blodsporene i gangen førte mot leiligheten til D. De lyttet ved dørene og ringte på hos D som straks åpnet. Ds forklaring på blodsporene ble vurdert å være plausibel. D viste fram sår og stedet på veggen der han hadde skadet seg. D ble spurt om en navngitt person (As fornavn) hadde vært på stedet og benektet det.

Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at politiet på et tidlig tidspunkt var kjent med at den mulig skadde skulle være A (As fornavn var oppgitt) og at han skulle bo i øverste etasje. Det går av politiets lydlogg fram at denne informasjonen formidles til patruljen. Spesialenhetens vurdering var at opplysningene som forelå var alvorlige og at det av den grunn burde ha vært gjort flere undersøkelser før Ds forklaring ble vurdert å avklare situasjonen. Opplysningene fra F kunne også gi grunn til å foreta grundigere undersøkelser.

Spesialenheten fant det vanskelig å vurdere om det forhold at flere operatører hadde vært delaktig i mottak og vurdering av de ulike meldingene hadde innvirket på politiets oppgaveløsning. På generelt grunnlag ble antatt at en operatør som løpende er oppdatert på alle hendelser knyttet til en sak vil ha de beste forutsetninger for å koordinere og analysere informasjon.

Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke grunnlag for å konkludere med at noen av de som hadde deltatt i oppgaveløsningen fra politiets side hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble vurdert å kunne være egnet for erfaringslæring i politiet og ble av den grunn sendt til administrativ vurdering.

Sak nr. 6. Ref nr. 521/11-123

Lang saksbehandlingstid i alvorlig sedelighetssak – manglende saksbehandlingskapasitet ved datakrimenheten

Oslo politidistrikt

Oslo politidistrikt brukte ca 4 år og 3 måneder på å etterforske og påtaleavgjøre en voldtektssak. Deler av saksbehandlingstiden kunne forklares, men hovedårsaken var ren liggetid i ca 3 år ved datakrimenheten. Påtalejuristene hadde rapportert videre om problemet med behandlingstiden for databeslag og denne måtte uansett ha vært kjent for ledelsen i politidistriktet. Siden økonomiske prioriteringer avdelingene imellom var utenfor de mistenktes kompetanse, ble saken mot disse henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Saken gjaldt en alvorlig sedelighetssak hvor det endog var benyttet varetektsfengsling med restriksjoner i ca 8 uker og ble derfor oversendt til administrativ vurdering.

Sak nr. 7. Ref nr. 780/11-123

Ikke løslatt fra arrest – foretaksstraff

Søndre Buskerud politidistrikt

Søndre Buskerud politidistrikt ble ilagt foretaksstraff for overtredelse av straffeloven § 325 nr. 1 etter at en person ble sittende om lag 6 timer i arrest etter at han var beordret løslatt. Saken er nærmere omtalt i oversikten over positive påtaleavgjørelser. Foretaket har vedtatt forelegget. Spesialenheten skrev i vedtaket at om det ikke allerede var gjort, anses det å være behov for en gjennomgang av aktuelle rutiner ved politidistriktet og sendte saken til administrativ vurdering.

 

Sakens bakgrunn var at en person (A) torsdag 25. august 2011 kl. 23.15 ble pågrepet av politiet som mistenkt for en straffbar handling. Etter avhør fredag 26. august ble A kl. 14.45 beordret løslatt av påtalemyndigheten. Selv om det i politiets oppdragslogg og logg for arresttiltak ble notert at A var løslatt, forble han i arrest ved Kongsberg politistasjon fram til kl. 20.50 samme kveld. I denne perioden var A uten tilsyn og uten mulighet til å kommunisere med personalet ved politistasjonen. A ble løslatt etter at en politibetjent som hadde gått av vakt fikk en følelse av noe ikke stemte og bad personell på vakt kontrollere om noen satt i arresten. Politiet var ved pågripelsen av A og i avhøret av ham blitt kjent med at han led av diabetes type 2.

 

Sak nr. 8. Ref nr. 802/11-123

Hastighetsoverskridelse – ikke meldt fra om årsaken til denne

Vestoppland politidistrikt

En tjenestemann (A) ved Vestoppland politidistrikt var mistenkt for å ha kjørt i 67 km/t i skiltet 60 km/t sone etter å ha blitt målt ved passering av ATK.

Det forelå uklarheter i saken rundt spørsmålet om det forelå tjenestelige grunner til å fravike gjeldende fartsgrense. Operasjonsloggen viste intet om dette og A hadde ikke oppfattet at han faktisk ble målt med for høy hastighet. Han kunne ikke huske aktuelle tilfelle da han ble foreholdt måleresultatet etter noe tid, men forklarte at det forelå en tjenestelig grunn.

Straffesaken mot tjenestemannen ble henlagt etter bevisets stilling, men saken ble oversendt til administrativ vurdering da gjeldende instruks om meldeplikt i slike situasjoner ikke var overholdt.

Sak nr. 9. Ref nr. 290/12-123

Sen utrykning etter melding om trafikkulykke

Hedmark politidistrikt

 

Politiet i Hedmark fikk en morgen melding om en bil som hadde kjørt utfor veien og hadde store skader. Meldingen kom inn i forbindelse med vaktskifte. På bakgrunn av opplysningene melder ga på telefon, la politiet til grunn at det ikke var personer i eller ved bilen, og at det derfor ikke var nødvendig med umiddelbar utrykning. Innholdet i meldingen ga politiet mistanke om at det kunne være tale om promillekjøring, der føreren hadde forlatt bilen for ikke å bli tatt. Politiet valgte derfor å prioritere andre oppdrag og reiste først ut til ulykkesstedet fem timer etter at meldingen kom inn, og fant da en død person inne i bilen. Operasjonsleder ved Hedmark politidistrikt varslet Spesialenheten om hendelsen.

Det tilligger politiet å utvise et visst skjønn ved prioriteringer og bruk av ressurser, og et oppdrag eller en meldings alvor og innhold må veies opp mot andre oppdrag og de ressurser som er tilgjengelige. Tjenestemannen som mottok meldingen informerte påtroppende operasjonsleder og meldingen ble også ført i oppdragsloggen. Operasjonslederen hadde ikke grunn til å betvile opplysningene om at det ikke fantes personer i eller i nærheten av bilen. Da det ikke forelå opplysninger som tilsa at noen kunne ha behov for øyeblikkelig hjelp, forelå det heller ikke behov for å iverksette umiddelbare tiltak. Spesialenheten fant at politiets håndtering av meldingen om ulykken lå innenfor det spillerom som i rettspraksis er lagt til grunn mellom den korrekte utførelse av tjenesten og den straffbare opptreden, og at tjenestemennene derfor ikke kunne sies å ha utført sin tjeneste på straffbart vis. Spesialenheten mente det kunne stilles spørsmål om politiet burde lagt større vekt på melderens opplysninger om bilens tilstand og derfor gitt oppdraget større prioritet. Det ble også stilt spørsmål om tidspunktet for mottak av meldingen, midt i vaktskiftet, hadde påvirket politiets vurdering av opplysningene i meldingen og den videre oppfølgingen. Spesialenheten bemerket også at heller ikke politiets mistanke om at meldingen gjaldt promillekjøring, ga grunnlag for en mer umiddelbar oppfølging. Saken ble i erfarings- og læringssammenheng oversendt til administrativ gjennomgang.

Sak nr. 10. Ref nr. 978/11-123

Visitasjon i forbindelse med innsettelse i arrest

Østfold politidistrikt

 

Politiet i Østfold innsatte i arrest en person som var siktet for økonomisk kriminalitet. Ved visitasjon inne på cellen ble vedkommende strippet. Tjenestemannen som gjennomførte visitasjonen fremholdt at han opptrådte i henhold til praksis ved Østfold politidistrikt om å strippe alle som settes i arrest for å se om arrestanten skjuler gjenstander man kan skade seg eller andre med. Han opplyste at han ikke hadde noen inngående kjennskap til saken som arrestanten var siktet i, og av arrestjournalen fremkom heller ikke grunnlaget for pågripelsen. 

Spesialenheten har i flere saker reist spørsmål om gjeldende regelverk om såkalt sikkerhetsvisitasjon åpner for at alle som settes i arrest strippes helt. Spesialenheten mener at regelverket må forstås slik at innholdet i sikkerhetsvisitasjonen må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

 

Spesialenheten mente at tjenestemannen, ved å beordre stripping i denne saken, gikk utover hva som må anses som nødvendig av sikkerhetsmessige hensyn. Verken grunnlaget for pågripelsen, forhold ved gjennomføringen av denne eller konkrete opplysninger fra de som jobbet i arresten, ga tjenestemannen foranledning til å gjennomføre stripping som en del av visitasjonen. Ettersom tjenestemannen gjennomførte visitasjonen i tråd med daværende praksis ved politidistriktet, kom Spesialenheten til at han ikke kunne sies å ha opptrådt straffbart. Spesialenheten mente at Østfold politidistrikts praksis om visitasjon og stripping av alle som settes i arrest var i strid med gjeldende regelverk, men la til grunn at praksisen er endret som følge av revisjon av arrestinstruksen. Det ble derfor ikke ansett hensiktsmessig å reagere med foretaksstraff. Spørsmål om opplæring og oppfølging av de nye retningslinjene for visitasjon burde etter Spesialenhetens oppfatning vurderes av politidistriktet, og saken ble derfor sendt Politimesteren i Østfold politidistrikt til administrativ vurdering. 

 

 

 

Sak nr. 11. Ref. nr. 49/12-123

Lovligheten ved pågripelsen og innsettelsen i arrest

Østfold politidistrikt

 

Østfold politidistrikt besluttet pågripelse og innsettelse i arrest av en person i forbindelse med etterforskning av en økonomisk straffesak. Pågripelsen var begrunnet i fare for bevisforspillelse. Politiadvokaten som traff beslutningen vurderte å innkalle vedkommende til avhør uten pågripelse, men fryktet at han ved dette fikk anledning til å kvitte seg med bevis og samkjøre sin forklaring med andre. Videre ble vedkommende inkvirert fordi politiet ønsket å gå gjennom forklaringene til de pågrepne for å se om det fremkom opplysninger om ytterligere involverte i saken.

 

Spesialenheten la til grunn at påtalemyndigheten hadde foretatt en vurdering av både de generelle og spesielle vilkårene for pågripelse, at det ble foretatt en vurdering av om det var forholdsmessig å pågripe vedkommende og at pågripelsen ble forsøkt gjennomført så skånsomt som mulig. For Spesialenheten fremsto det som usikkert om det ble foretatt en forholdsmessighetsvurdering ved beslutningen om å holde vedkommende pågrepet etter avhør. Det ble under henvisning til forarbeidene til straffeprosesslovens bestemmelser om tvangsmiddelbruk lagt til grunn at det også må foretas en forholdsmessighetsvurdering ved avgjørelsen av hvor lenge et tvangsmiddel skal brukes. Ved vurderingen av om det er forholdsmessig å holde en person pågrepet i påvente av for eksempel løslatelse, må det tillegges vekt at vedkommende vil måtte oppholde seg på glattcelle, noe som for de fleste vil oppleves inngripende og belastende. I tillegg må de momenter som er utpenslet i rettspraksis inngå i vurderingen.  Selv om det knyttet seg usikkerhet til påtalemyndighetens vurdering av forholdsmessigheten ved å holde personen pågrepet etter avhør, mente Spesialenheten at politiadvokatens beslutninger ikke kunne lede til straffansvar. Det syntes imidlertid å være behov for økt bevissthet knyttet til vurderingen av forholdsmessigheten ved bruken av tvangsmidler og hvor lenge tvangsmidlet skal brukes, og saken ble derfor sendt til Politimesteres i Østfold politidistrikt for administrativ vurdering.

 

Sak nr. 12. Ref. nr. 91/12-123

Misbruk av kollegaers identer og behandling av sensitiv informasjon

Agder politidistrikt

 

Politidistriktet oversendte rapport angående en politihøgskolestudents (A) opptreden i praksisåret. Rapporten var utarbeidet for politihøgskolen, og i tillegg oversendt Spesialenheten under henvisning til påtaleinstruksen § 34-5. Rapporten inneholdt informasjon om flere forhold, men det er særlig forhold knyttet til misbruk av kollegaers identer som ble vurdert av Spesialenheten.

Det fremgikk av rapporten at samtlige politihøgskolestudenter i Agder under innføringsuken fikk informasjon om at de ikke ville få tilgang til Indicia, men at de kunne sitte sammen med sin praksisveileder for å se hvordan systemet fungerte. A har forklart at han ønsket å vite mest mulig om det lokale kriminelle miljøet og at han i den forbindelse bevisst hadde lett etter påloggede pc’er med håp om å finne en åpen ident med tilgang til Indicia. Videre forklarte han at han også hadde benyttet sin private mobiltelefon til å ta bilder av lister over kriminelle som han hadde funnet på vakta, han hadde også tatt bilder med mobiltelefon på noen åsteder. A brukte identen til to polititjenestemenn for å finne informasjon. Informasjonen han fant sendte han på e-post til sin private e-postadresse for å jobbe med opplysingene hjemme da han ikke fikk det til på politistasjonen.

Spesialenheten vurderte A’s misbruk av to identer som svært uheldig og kritikkverdig. Opptreden ga grunnlag for å stille spørsmål ved hvorvidt A er innforstått med hensynene bak regelverk om personvern, informasjonssikkerhet og taushetsplikt eller å ha tilegnet seg informasjon og instruksjon han hadde fått om dette. Videre innebærer misbruket, både av identer og av en kollegaes e-postadresse for å sende informasjon til egen adresse, et klart tillitsbrudd i forhold til kollegaer og arbeidsgiver. Til tross for at A oppga gode hensikter med sine handlinger, samt at det er gjort i læringsøyemed, anså Spesialenheten hans opptreden som meget klanderverdig. Oversendelsen av sensitiv informasjon til privat e-postadresse er ikke i tråd med politidistriktets IKT-instruks.

Når saken likevel ble henlagt uten etterforsking, var det under henvisning til de strenge krav rettspraksis stiller for at et forhold skal anses straffbart i henhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Under tvil fant Spesialenheten heller ikke at det var rimelig grunn til å undersøke om det forelå brudd på straffeloven § 121 om taushetsplikt. Det ble vist til at A ville ha fått tilgang til opplysningene han hadde tilegnet seg ved bistand av veileder, samt at materialet ikke var distribuert til andre enn en medstudent.

Spesialenheten mente at anmeldelsen med vedlegg viste at det var behov for at A’s opptreden ble vurdert administrativt både i politidistriktet og ved Politihøgskolen.

Sak nr. 13. Ref. nr. 247/11-123

Arrestant var naken på celle i 6 timer

Søndre Buskerud politidistrikt

 

En person (A) ble pågrepet for trusler mot politiet og innbrakt til arresten i Drammen. A’s advokat anmeldte at A ble avkledd før han ble satt inn på cellen og at han ble stående inne på cellen i ca 10 minutter mens sprinkleranlegget stod på for fullt. Av anmeldelsen fremgikk at det var grunn til å tro at sprinkleranlegget ble slått på som en avstraffelsesmetode for A’s oppførsel før og under pågripelsen.

Etterforskingen klarte ikke å bringe på det rene hva det var som utløste sprinkleranlegget, men det kom heller ikke frem noe som underbygget anklagen om at sprinkleranlegget ble slått på av tjenestemennene. Etterforskingen viste at sprinkleranlegget ikke kunne fjernstyres, og tjenestemennene som var til stede visste ikke hvordan det skulle skrus av. Rørlegger som ble tilkalt senere fant en liten stein inne i sprinkleranlegget som han antok kunne være fra byggeperioden og som kan ha løsnet/rørt på seg og forårsaket at sprinkleranlegget ble utløst.

Etterforskingen viste imidlertid andre forhold ved behandlingen av A som Spesialenheten fant kritikkverdige.

A ble ved inkvireringen bedt om å ta av seg alle klærne for sikkerhetsvisitasjon, jf. politiloven § 10, politiinstruksen § 9-3 og lokal arrestinstruks punkt 5. Av bilde- og lydopptaket fra inkvireringsrommet fremgår at A under hele inkvireringen fremstår som kverulerende uten at han setter seg direkte fysisk til motverge. Inkvireringen ble gjennomført av de to tjenestemennene som innbrakte A og en kvinnelig arrestforvarer. A var ikke påsatt håndjern, og selv om han sier at tjenestemennene må kle av han, så tar han av flere plagg selv. Til slutt blir han bedt om å ta av seg truse og sokker. A trekker ned trusen, men nekter å ta av seg sokkene. Tjenestemennene fører deretter A inn på en celle, der tar de av han truse og sokker og tar med disse ut. Celledøren ble så stengt uten at A hadde fått noen av klærne tilbake. Opptaket fra cellen viser at A umiddelbart etter at døren ble stengt, tok sats og sparket og slo i døra gjentatte ganger. Mens dette skjer står begge tjenestemennene og arrestforvarer fortsatt utenfor celledøren. Få sekunder senere aktiveres sprinkleranlegget. A er ikke på noe tidspunkt i kontakt med anlegget. Opptaket viser at A beveger seg rundt i cellen og forsøker å beskytte seg mot vannet ved å holde madrassen foran seg. På et tidspunkt ligger madrassen på gulvet, og det er så mye vann i cellen at madrassen flyter rundt.

Av opptaket fremgår at det tar ca 20 sekunder før tjenestemennene blir oppmerksom på at anlegget har skrudd seg på. Det blir gjort forsøk på å skru av vannet uten hell, og A blir tatt ut av cellen og overført til en annen celle etter sju minutter. I perioden før han blir tatt ut, observerer tjenestemennene A gjennom luken i celledøren tre ganger. Opptaket viser at A tar/slår etter en av tjenestemennene i det han lukker opp luka i celledøra for å undersøke hva som skjedde inne på cella. A sier at de må slippe ham ut ellers skal han ”slakte familien hans”. I minuttene frem til døra åpnes, sjekkes det at det er en ny celle klar, en tjenestemann er tilkalt for bistand og denne tjenestemannen står klar med pepperspray når celledøra åpnes.

A føres inn på en såkalt ”røykecelle”. Cellen er ment for kortvarige opphold og ble valgt fordi den ikke har sprinkleranlegg. A ble sittende på denne cella i ca 9 timer. I noe over 6 timer var han naken og hadde ikke teppe eller madrass.

Spesialenheten mente det var grunn til å stille spørsmål ved hvorfor A ble stående i 7 minutter før han ble tatt ut. Det fremgikk av forklaringene at det var sikkerhetsaspektet som gjorde at døren ikke ble åpnet før tilkalt bistand var kommet. Ingen av de tilstedeværende visste hvor stoppekranen var og de hadde kontroll med A’s tilstand gjennom inspeksjonsluken.

Spesialenheten vurderte saken i forhold til arrestforvareren (B) som både var til stede under inkvireringen og som hadde ansvar for arresten mesteparten av tiden A satt på ”røykecellen”. Spesialenheten mente det var grunn til å kritisere B for mangelfull oppfølging av A etter at han ble satt på ”røykecellen”, men at opptreden ikke var så klanderverdig at den kunne straffes. Riksadvokaten har etter klage opprettholdt henleggelsen mot B.

Spesialenheten viste i vedtaket til at det ikke var noe ved situasjonen som tilsa at A ikke skulle få tilbake enkelte klesplagg, teppe og madrass av hensyn til hans egen sikkerhet. Situasjonen var snarere motsatt, at nettopp av hensyn til hans helse burde han ha fått noe å tørke og varme seg med. B forklarte at det var hennes oppgave å følge opp dette, og at hun vurderte A som for utagerende til å gå inn til ham. Dersom døren skulle åpnes måtte hun ha forsterkninger, men hun spurte ikke om dette og varslet ikke operasjonsleder. Spesialenheten mente at B’s forklaring om hvor farlig A var, stod i motstrid til den opptreden som fremgår av bilde- og lydopptaket. Dersom B oppfattet A som så farlig, burde hun uansett ha tatt det opp med operasjonsleder eller andre for å avklare hvordan situasjonen skulle håndteres. Det å være naken på celle, om natten, uten noe å dekke seg til med og kun et betonggulv å legge seg ned på, under kontinuerlig videoovervåkning, er en nedverdigende situasjon som arrestanter ikke skal utsettes for uten legitim grunn.

Henleggelsen i forhold til B ble begrunnet bl.a. i at hennes forklaring om prioriteringen av egensikkerhet sammenfalt med forklaringene til andre som var avhørt om det samme. Den lokale arrestinstruksen kunne også tolkes i retning av prioritering av mannskapenes egensikkerhet. Det ble også lagt vekt på at ingen reagerte på situasjonen til tross for at videoovervåkning fra cellen var synlig på operasjonssentralen, og at B meldte fra om at A måtte få klær og overføres til annen celle da hun gikk av vakt.

Spesialenheten vurderte også om det var grunnlag for foretaksstraff under henvisning til at flere forhold ved hendelsen var kritikkverdige, og at det i forklaringene er vist til praksis ved politidistriktet. Spesialenheten la til grunn at vilkårene var til stede for å kroppsvisitere A og gikk av den grunn ikke nærmere inn på dette i forhold til individuelt straffansvar. Flere av de som forklarte seg om dette, ga imidlertid uttrykk for at det var praksis for at alle arrestanter ble strippet/kroppsvisitert før innsettelse i celle. Spesialenheten har flere ganger sendt saker til administrativ vurdering av praksis hvor arrestanter rutinemessig strippes før innsettelse i celle. Spesialenheten har lagt til grunn at gjeldende regelverk om såkalt sikkerhetsvisitasjon krever en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen viser at kroppsvisitering av frihetsberøvede personer, herunder avkledning og intim undersøkelse, kan innebære en krenkelse av EMK artikkel 3 om tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling, dersom den gjennomføres uten et legitimt formål og med passende respekt for menneskelig verdighet. Videre ble det vist til at både nasjonale myndigheter og internasjonale overvåkningsorganer i mange år har hatt fokus på at alle som settes inn i politiarresten og må tilbringe natten der skal få madrass og teppe.

Spesialenheten la til grunn at det alvorligste ved behandlingen av A, var at han ble sittende i mer enn 6 timer uten at han fikk klær, teppe eller madrass. Spesialenheten la til grunn at det var gode grunner til å ta hensyn til ansattes sikkerhet i forbindelse med håndtering av A, men at det skulle være fullt mulig å sørge for dette samtidig som A’s rettigheter og behov ble ivaretatt. I løpet av 6 timer skulle det være mulig å planlegge at flere tjenestemenn/arrestforvarere var til stede slik at celledøra kunne åpnes og det nødvendige av klær og tepper legges inn eller at A ble flyttet til en celle hvor det fantes madrass, tepper og klær. Et annet alternativ var å legge klær i luken på celledøra.

Spesialenheten mente at behandlingen av A lignet på forhold som er blitt bedømt som krenkelser av EMK artikkel 3 og at den kan karakteriseres som grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten kom likevel under tvil til at det ikke var hensiktsmessig å reagere med foretaksstraff. Det fremgikk at innsettelse av A på ”røykecellen” ikke ble tatt opp med andre, og selv om det er var grunn til å stille spørsmål ved at ingen andre tilsynelatende reagerte på at A ble sittende der naken i flere timer, var det vanskelig å etablere noe sikkert faktum om årsaken til det. På den bakgrunn var det vanskelig å vurdere om hendelsen kunne vært forebygget ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak, jf. straffeloven § 48 b.

Spesialenheten sendte saken til politidistriktet under henvisning til at hele hendelsesforløpet burde vurderes administrativt.

Vedtaket ble påklaget av A ved hans advokat til Riksadvokaten. Riksadvokaten omgjorde Spesialenhetens henleggelse hva gjelder politidistriktet og ba om at Spesialenheten utferdiget et forelegg mot foretaket. Foretaksstraffen er omtalt under oversikten over positive påtaleavgjørelser 2012.

 

Sak nr 14. Ref. nr. 441/11-123

Dødsfall i arresten ved Bergen sentrum politistasjon

Hordaland politidistrikt

 

Spesialenheten fikk melding om at en arrestant (A) var funnet død på celle i arresten ved Bergen sentrum politistasjon. Arrestanten var innbrakt og satt inn med hjemmel i politiloven § 9. Før innsettelse var A vurdert av lege. Etter at hun ble låst inn på cellen la hun seg til å sove. Da hun skulle hentes neste morgen, var hun død og dødsårsaken ble senere fastslått til å være inntak av narkotika før innsettelse i arresten. Det var ikke mulig å fastslå eksakt dødstidspunkt. Etterforskingen viste at A fikk forskriftsmessig tilsyn av alle arrestforvarerne utenom en, uten at noen oppdaget at det var noe galt. Spesialenhetens gjennomgang av lyd- og bildematerialet fra arresten viste at en av arrestforvarerne ikke ved noen av inspeksjonene så inn gjennom inspeksjonsluken i celledørene. Spesialenheten mente at dette var et så kvalifisert avvik fra den tjenesteutførelsen som arrestforskriften krever, at arrestforvareren fikk et forelegg for grov uforstand i tjenesten. Forelegget er vedtatt.

Spesialenheten anmodet politidistriktet om å vurdere administrativt opplæring og retningslinjer for tilsyn med ruset arrestant som sover. Det ble også vist til at etterforskingen avdekket at enkelte av de som var avhørt i saken, ikke kjente til innholdet i Politidirektoratets brev av 28. april 2009. I skrivet foretas en gjennomgang av tidligere dødsfallsaker for erfaringslæring i politidistriktene. Spesialenheten ble etter at vedtaket var fattet gjort kjent med et brev fra Politidirektoratet av 17. juli 2009 sendt til politidistriktene om tilsyn med arrestanter. I brevet vises til Riksadvokatens klageavgjørelse i en sak angående dødsfall i en arrest hvor det legges til grunn at inspeksjonene av avdøde ble foretatt etter gjeldende instrukser, men objektivt sett ikke tilfredsstilte kravet til forsvarlig tilsyn i arrestforskriften § 2-5. Det vises til sakkyndiguttalelse om at det er normalt med en pustefrekvens på omtrent 12 ganger pr minutt. I brevet ber Politidirektoratet om at lokale arrestinstrukser oppdateres mht til at inspeksjonene må være av en slik varighet og kvalitet at kravet om forsvarlig tilsyn er tilfredsstilt.

Sak nr. 15.  Ref. nr. 944/10-123

Forfølgelse av bil i høy hastighet

Salten politidistrikt

 

Spesialenheten opprettet sak på bakgrunn av oppslag i nettavisen ABC nyheter hvor det var referert til en tingrettsdom om grov fartsovertredelse. Under domstolens behandling av saken kom det frem at tjenestemannen fra UP som foretok fartsmålingen, selv kom opp i en hastighet av 203 km/t under forfølgelsen av den sivile bilen. Spesialenheten ønsket å vurdere saken i sammenheng med en anmeldelse for lignende forhold. Spesialenheten ba SINTEF om en sakkyndig uttalelse om risikoen ved kjøreatferd under hastighetsmåling generelt og spesielt i forhold til de to saksforholdene. Spesialenheten ba også ingeniørfirmaet REKON AS om å vurdere risiko ved den aktuelle fartsmålingen.

 

Basert på de sakkyndige uttalelsene og øvrig etterforsking, kom Spesialenheten til at deler av tjenestemannens kjøring var i strid med aktsomhetskravet i vegtrafikkloven § 3. Etter en helhetlig vurdering, hvor det bl.a. ble lagt vekt på hvilke direktiver som er gitt for tjenesten, ble saken henlagt etter bevisets stilling.

Spesialenheten mente at etterforsking avdekket forhold som var egnet til administrativ vurdering hos Sjefen for utrykningspolitiet. Spesialenheten antar at bruk av videobil er et effektivt virkemiddel til å få tatt virkelig farlige trafikanter på stedet, og at videomaterialet gir godt grunnlag for iretteføring av slike saker. Å få tatt slike trafikanter sender selvfølgelig også viktige signaler til andre bilister. Denne saken og de andre sakene som Spesialenheten har hatt til behandling samtidig, gir etter Spesialenhetens oppfatning likevel grunn til å vurdere metodebruken administrativt. Ved utvikling av og opplæring i metoder for politiets arbeid, må prinsippene i politiloven § 6 ligge til grunn. Måling av fart i høy hastighet kan være svært farlig og må vurderes i forhold til prinsippet om minstemiddel og forholdsmessighet. Risikoen ved metodebruken er selvfølgelig tatt hensyn til bl.a. ved at det er spesialtrente sjåfører som brukes til slike tjenesteoppdrag. SINTEF har i sin rapport stilt seg kritisk til hastigheter der den menneskelige reaksjonsevnes begrensninger sammenholdt med føreforholdene medfører fare uansett trening og erfaring. Rapporten fra REKON AS anses også å underbygge dette.

Sak nr. 16. Ref. nr. 941/11-123

Uforsiktig omgang med skytevåpen

Søndre Buskerud politidistrikt

 

Politidistriktet oversendte til Spesialenheten saksdokumenter vedrørende en politibetjent (A) sin opptreden i sammenheng med avhenting av og behandling av våpen.

 

Våpenkontoret i politidistriktet mottok fra A 13 beslaglagte våpen. Rifler og hagler ble ved overlevering lagt på gulvet i våpenrommet, mens pistoler og revolvere ble lagt i en pose ved siden av. Ved gjennomgang av våpnene ca en og halv måned etter at de var mottatt viste det seg at våpnene sto med vitale deler i og at to rifler og to pistoler var ladd med skarp ammunisjon.

 

A hadde i sammenheng med en forvaltningssak om våpeninnehaverens skikkethet avhentet våpnene hjemme hos innehaveren. Det var fra politidistriktets side sendt ut et forhåndsvarsel om tilbakekall av våpentillatelse og innlevering.  På grunn av bekymring for innehaverens mentale helse mente A våpnene burde avhentes så raskt som mulig. 

 

A, som ikke ønsket å avgi forklaring til Spesialenheten, oppga i en skriftlig redegjørelse at han var alene da han avhentet våpnene og at oppdraget var vanskelig. På grunn av våpeninnehaverens opptreden opplevde A situasjonen som belastende. Våpeninnehaveren hadde en stor hund som A mente var aggressiv. A ønsket å komme seg raskt bort fra stedet og mente situasjonen ikke tillot at han foretok en grundig kontroll av våpnene. 

 

A skrev at han ved overlevering av våpnene til våpenkontoret varslet en av de ansatte ved avdelingen (B) om at våpnene ikke var sjekket og at han fikk beskjed om å legge dem inn på lageret. A oppfattet at våpnene ville bli gjennomgått av andre.

 

B forklarte til Spesialenheten at hun ikke kunne huske A sa noe om at våpnene ikke var kontrollert. B viste for øvrig til at hun ikke er våpenkyndig og at det ikke er hennes oppgave å kontrollere våpen som innleveres. I følge B forventes det at en polititjenestemann som kommer med våpen har tømt våpnene for ammunisjon.

 

Leder ved den aktuelle avdelingen i politidistriktet (C) forklarte at det ikke er vanlig at våpen over tid blir liggende uregistrert på gulvet. Det var imidlertid en noe spesiell situasjon ved enheten på det aktuelle tidspunktet, med ferieavvikling og stort sykefravær.

 

Saken ble for A vurdert i forhold til straffeloven § 352 annet ledd. Spesialenheten la med utgangspunkt i As skriftlige redegjørelse til grunn at situasjonen ved avhenting var vanskelig og at det strafferettslig sett ikke kunne bebreides A som uaktsomt at han transportere våpnene til våpenkontoret uten først å kontrollere dem. Spesialenheten var ut fra etterforskingsresultatet i tvil om de faktiske forhold ved overleveringen av våpnene på våpenkontoret. På grunn av denne bevistvilen ble saken for A henlagt etter bevisets stilling. 

 

Da det i sammenheng med saken hadde kommet fram opplysninger som ga grunnlag for en gjennomgang av rutiner for mottak og oppbevaring i politidistriktet, ble saken sendt til administrativ vurdering.

 

Sak nr. 17. Ref. nr. 363/12 -123

Brudd på taushetsplikt

Østfold politidistrikt

 

Politidistriktet varslet Spesialenheten om et mulig straffbart forhold begått av en politistudent (A) som var i praksis. 

 

I sammenheng med etterforskingen av et straffbart forhold sikret politiet opplysninger fra telefonen til et vitne (B). Gjennomgangen av Bs telefon viste at hun hadde mottatt flere tekstmeldinger fra A. A hadde blant annet skrevet at han hadde lest forklaringen som B hadde avgitt til politiet og at han kunne lese alt som var sagt og gjort i den aktuelle straffesaken.

 

Spesialenheten gjennomgikk aktuelle tekstmeldinger og innhentet opplysninger om Bs bruk av politiets systemer.  

 

Det gikk av forklaringer fra A og B fram at de hadde et vennskapsforhold. For B var det derfor naturlig å forholde seg til A når hun fikk en rolle i sammenheng med saker hos politiet. Hun rettet flere henvendelser til ham på SMS med opplysninger knyttet til sin rolle. I sammenheng med henvendelsene oppga A blant annet at han hadde snakket med etterforskerne på saken og at han kunne lese dokumenter i politiets systemer. Han oppga også at han i sammenheng med et saksforhold som lå noe tilbake i tid hadde lest en forklaring som B hadde avgitt.

 

A forklarte til Spesialenheten at han oppfattet at B var urolig og nervøs før hun skulle i avhør hos politiet. Hans hensikt var å berolige henne. Han innså i ettertid at det var uheldig at han hadde oppgitt til B at han kunne lese hennes forklaringer, da det kunne virke inn på måten hun forklarte seg på. B viste ellers til at han la vekt på ikke å involvere seg i saken. 

 

Det gikk av politiets systemer fram at B to ganger hadde vært inne og sett på dokumenter i den aktuelle straffesaken. B oppga at dette hadde skjedd fordi han av læringshensyn ønsket å se hvordan en studentkollega hadde utformet sine rapporter. B viste til at han både på Politihøgskolen og i politidistriktet var blitt oppfordret til å bruke politiets systemer til å tilegne seg kunnskap om blant annet hvordan avhør bør gjennomføres.

 

Det ble på bakgrunn av etterforskingsresultatet ikke ansett bevist at A hadde formidlet opplysninger undergitt taushetsplikt til B. Spesialenheten anså det bevist at A hadde foretatt søk i politiet systemer uten at det forelå en tjenestelig grunn til det.  A ble derfor kritisert for blant annet å ha brukt politiets systemer for å skaffe seg mer kunnskap om B og for ikke å ha gjort sine kollegaer i politiet som jobbet med den aktuelle straffesaken kjent med sin personlige relasjon til B. 

 

Selv om As opptreden ble vurdert å være klanderverdig, ble den ikke vurdert å være så graverende at det var grunnlag for straffreaksjon. Hans søk i forhold til den aktuelle saken fremsto som begrensede og det var ingen holdepunkter for at opplysningene han hadde skaffet seg var brukt på urettmessig vis.

 

Spesialenhetens vurdering var at As opptreden burde følges opp i et administrativt spor. 

 

Sak nr. 18. Ref. nr. 273/ 12-123

Utlevering av saksdokumenter til mistenkt i straffesak – hvem skal treffe beslutningen

Søndre Buskerud politidistrikt

 

En tillitsvalgt (A) i et selskap anmeldte to andelseiere til politiet for urettmessig å ha tilegnet seg opplysninger om ansatte.  Ved inngivelse av anmeldelsen forsikret A seg i samtale med politiet om at ikke andre enn de som var anmeldt og deres advokater ville bli gitt innsyn i anmeldelsen. A mottok senere en kopi av sin egen anmeldelse fra daglig leder (B) av selskapet. B hadde mottatt kopien fra en av de anmeldte (C). A mente i en anmeldelse til Spesialenheten at det forhold at C hadde fått utlevert kopi av anmeldelsen skyldtes en tjenesteforsømmelse hos politiet.

 

Spesialenheten innehentet fra politidistriktet kopi av dokumenter i den aktuelle straffesaken. Det ble opptatt en forklart fra polititjenestemannen (D) som hadde utlevert anmeldelsen til C. I tillegg ble en politijurist avhørt om hvilke rutiner som følges i politidistriktet ved behandling av anmodning om gjennomsyn, utlån og utskrift av dokumenter i straffesaker.

 

D forklarte at C noen dager etter at anmeldelsen mot ham var henlagt tok kontakt på politivakta. C ønsker å finne ut av hva saken dreide seg om. D ga C mulighet til å lese gjennom anmeldelsen av seg selv. C sa etter gjennomlesningen at han ville vurdere å inngi en motanmeldelse og at han ønsket å diskutere saken med sin advokat. Ha ba derfor om en kopi av anmeldelsen. D mente med bakgrunn i Cs anmodning at C i henhold til påtaleinstruksen § 4-1 kunne gis en kopi og ga ham det. D gjorde et notat i BL om utleveringen av kopi.

 

En representant fra påtalemyndigheten i politidistriktet (E) oppga i forklaring til Spesialenheten at politidistriktet har strenge rutiner for utlevering av straffesaksdokumenter og at spørsmål om innsyn og utlevering av dokumenter vanligvis behandles av en jurist. 

Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at den som inngir en anmeldelse må forvente at den som anmeldes ønsker å gjøre seg kjent med dokumenter i saken. Det ble blant annet vist til regler i straffeprosessloven § 242 og påtaleinstruksen kap. 4 og kap. 16.

 

I henhold til påtaleinstruksen § 4-4 behandles begjæring om utskrift, utlån eller gjennomsyn av dokumenter av politimesteren eller den han gir myndighet. Spesialenheten anså det ut fra sakens opplysning klart at D formelt sett ikke var tildelt slik myndighet. Enheten fant ut fra de konkrete omstendigheter allikevel ikke at utleveringen av anmeldelsen kunne innbære at D hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

 

Da Spesialenheten mente etterforskingen hadde vist at det var usikkerhet blant tjenestemenn i politidistriktet om hvordan anmodninger om gjennomsyn, utlån og utskrift av straffesaksdokumenter skulle behandles, ble saken sendt politimesteren for administrativ gjennomgang.

Sak nr. 19. Ref. nr. 640/11-123

Dødsfall etter opphold i arrest

Follo politidistrikt

 

Spesialenheten for politisaker ble en formiddag kontaktet av Follo politidistrikt og orientert om at en person (A) samme natt ble funnet uten pust og puls i arresten ved X politistasjon, og var kjørt til sykehus.

 

På bakgrunn av meldingen fra politidistriktet iverksatte Spesialenheten umiddelbar etterforsking i henhold til straffeprosessloven § 67 åttende ledd, jf. påtaleinstruksen § 34-6 annet ledd.

 

Spesialenhetens etterforsking viste at en politipatrulje hadde oppsøkt As bopel litt over kl. 22 og blant annet observert brukerutstyr for narkotika. Under påsyn av en av politibetjentene tok A på et tidspunkt smertestillende medikamenter som han hadde fått foreskrevet av lege. Inntaket var i henhold til etiketten på eskene. Jourhavende politiadvokat besluttet pågripelse av og ransaking hos A, som ble mistenkt for narkotikalovbrudd. Etter hvert ble A slapp og ga uttrykk for at han muligens hadde fått i seg litt for mye smertestillende, uten at han spesifiserte hva. I samråd med operasjonsleder besluttet tjenestemennene å kjøre A til legevakten for undersøkelse før innsettelse i arrest.

 

På legevakten ble politibetjentene møtt av en annen politipatrulje bestående av to polititjenestemenn og en politihøgskolestudent, som overtok oppfølgingen av A. Politiet informerte legen om As tilstand, at han hadde en historikk med rusmidler, hvilke piller og rusmidler som var blitt beslaglagt hjemme hos ham, samt inntaket av smertestillende, og at politiet var usikre på hva annet han hadde fått i seg. Polititjenestemennene var til stede under legebesøket. Legen godkjente A for innsetting i politiarrest, med tilsyn hver halvtime.

 

Patruljen ankom X politistasjon sammen med A ca. kl. 00.45. Ved inkvirering og innsettelse på celle, var A ute av stand til å gå selv. A ble lagt på en madrass på en brisk i tilnærmet stabilt sideleie og med ansiktet mot celledøren. Han fikk to pledd, samt et glass vann som tjenestemennene satt ved siden av ham på brisken, før de forlot cellen kl. 00.54.

 

Operasjonsleder ga patruljen beskjed om at det skulle føres hyppige kontroller av A og at de måtte bistå med dette så lenge de var inne på politihuset. I tillegg til inspeksjonene besluttet operasjonsleder å bruke kameraovervåkningssystemet inne på cellen, slik at de kunne føre kontinuerlig tilsyn med A.

 

Første inspeksjon av A ble foretatt kl. 01.17. Cellen ble kontrollert gjennom inspeksjonsluken i celledøren av en av politibetjentene og politihøgskole­studenten. Inspeksjonen var av 29 sekunders varighet. Andre inspeksjon ble foretatt kl. 01.22 gjennom inspeksjonsluken i celledøren av den andre politibetjenten. Inspeksjonen var av 11 sekunders varighet. Tredje inspeksjon ble foretatt kl. 01.40. Cellen ble kontrollert gjennom inspeksjonsluken i celledøren av de to som foretok første inspeksjon. Inspeksjonen var av 13 sekunders varighet. Fjerde inspeksjon ble gjennomført kl. 02.14 av politihøgskolestudenten. Inspeksjonen var av 23 sekunders varighet. Femte inspeksjon kl. 02.50 ble foretatt gjennom inspeksjonsluken i celledøren av operasjonsleder. A lå da på madrassen på brisken med åpne øyne, grå ansiktsfarge og uten synlig pust. Operasjonsleder åpnet celledøren og gikk inn og rørte ved A, og utløste deretter alarmen på Operasjonssentralen, som varslet AMK. Flere politibetjenter kom til cellen og det ble iverksatt hjerte- og lungeredning. Dette pågikk frem til ambulansepersonell ankom cellen kl. 03.02 og fraktet ham til sykehus.

 

A ble erklært død etter å ha ligget på sykehuset i ti dager. Av obduksjonsrapport fra Divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning, Rettspatologi og klinisk rettsmedisin ved Folkehelseinstituttet fremgår at As død antas å skyldes surstoffmangelskade i hjernen og at puste-/sirkulasjonsstansen antas å ha oppstått som følge av inntak av en kombinasjon av rusmidler og legemidler.

 

Spesialenheten vurderte saken for operasjonsleder, en av politibetjentene og politihøgskolestudenten i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Blant annet ble det vurdert om gjeldende regler og instrukser for innsettelse i arrest og tilsyn med arrestanter var fulgt, herunder forskrift om bruk av politiarrest av 30. juni 2006 og Follo politidistrikts spesialinstruks for innsettelse i arrest.

 

Spesialenheten kom til at avgjørelsen om at A skulle innsettes i arresten ikke kunne anses kvalifisert klanderverdig. Det ble blant annet lagt vekt på at de involverte tjenestemennene ved innsettelsen ikke kunne forventes å ha kunnskap om at A var i ferd med å utvikle en livstruende tilstand. I og med at A kom rett fra legevakten, ble det heller ikke funnet grunn til å rette kritikk mot at operasjonsleder ikke selv foretok en vurdering av A før han ble satt inn på cellen. Videre fant Spesialenheten at hyppigheten av inspeksjonene av A var i tråd med arrestforskriftens anvisninger om tilsyn hver halve time. Spesialenheten mente videre at inspeksjoner med tilsyn gjennom luken på celledøren ikke kunne anses klanderverdig.

 

Etter Spesialenhetens vurdering var imidlertid varigheten av de enkelte inspeksjonene ikke i tråd med føringer om kontroll av arrestanters pustefrekvens gitt av Politidirektoratet og inntatt i Follo politidistrikts spesialinstruks for innsettelse i arrest. Spesialenheten mente at tilsynet med A i arresten var kritikkverdig, men at grensen for straffbar opptreden ikke var overtrådt. Det ble ikke funnet holdepunkter for at lengden av de enkelte inspeksjonene hadde betydning for sakens tragiske utfall, eller at pustestansen kunne ha blitt oppdaget tidligere.

 

Spesialenheten la videre til grunn at politiet ikke orienterte påtalemyndigheten om utviklingen av As helsetilstand for å få vurdert om det fortsatt var grunnlag for å holde ham pågrepet. Spesialenheten anså ikke dette forholdet som straffbart, men bemerket at det ved bruk av tvangsmidler skal foretas en løpende vurdering av forholdsmessigheten ved bruken, og at påtalemyndigheten derfor må orienteres om forhold som kan ha betydning for denne vurderingen.  

 

Ettersom Spesialenhetens etterforsking avdekket mangelfull oppfølging av føringene gitt av Politidirektoratet om inspeksjoners varighet og kvalitet, som var inntatt i Follo politidistrikts spesialinstruks, og det syntes å være behov for økt bevissthet knyttet til vurderingen av forholdsmessigheten ved bruk av tvangsmidler og kontakten med påtalemyndigheten i den forbindelse, ble Follo politidistrikt bedt om å gjennomgå saken administrativt. Saken ble for de involverte tjenestemenn henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.

 

  

Sak nr. 20. Ref. nr. 72/12-123

Maktbruk under ledsagelse – øvet press mot hals

Politiets Utlendingsenhet

 

En person (A) anmeldte en tjenestemann (B) ved Politiets utlendingsinternat på Trandum for unødig maktbruk.

 

På bakgrunn av etterforskingen la Spesialenheten til grunn at A hadde opptrådt hissig og verbalt utagerende inne på internatet og at han av den grunn ble påsatt håndjern av B og en annen tjenestemann og ledsaget gjennom en kulvert og over til sikkerhetsavdelingen. Inne i kulverten forsøkte A å spytte på og gjorde et utfall mot B, hvoretter B dyttet A inn i veggen og deretter la sin høyre arm rundt As hals og festet grepet i en V-form slik at det ble øvet trykk mot halsen.

 

Spesialenheten kom til at B kunne bruke makt mot A, men at B ved å øve press mot As hals gikk utover det som var strengt nødvendig for å oppnå kontroll over situasjonen. Spesialenheten viste blant annet til at A var påsatt håndjern på ryggen og derfor allerede var delvis passivisert, og at B ikke var alene med A, men hadde bistand fra en annen tjenestemann.

 

Spesialenheten viste videre til Politidirektoratets rundskriv 2007/11 som gir særlige bestemmelser om halsgrep.

 

Bs maktbruk fremsto etter omstendighetene som en unødvendig hardhendt behandling, og ble av Spesialenheten ansett å ligge utenfor rammen av den maktanvendelse som er tillatt etter utlendingsinternatforskriften § 9. Spesialenheten kom etter en helhetsvurdering til at det ikke var grunnlag for å reagere med straff, og la blant annet til grunn at det ut fra bevissituasjonen i saken var tvilsomt om det kunne føres tilstrekkelig bevis i retten for Bs straffeskyld. Det ble i den forbindelse vist til Riksadvokatens instruks om beviskravet for å utferdige tiltale, der det fremgår at påtalemyndigheten må være overbevist om siktedes straffeskyld og må være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten. Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

 

Spesialenheten ba Politiets utlendingsenhet om å gjenomgå saken administrativt, under henvisning til at Spesialenheten også tidligere har etterforsket bruk av halsgrep av tjenestemenn på Trandum. Denne saken ble avgjort ved behandling i tingretten, der tjenestemannen ble frifunnet. Spesialenheten mente det var grunn til å stille spørsmål ved praksisen for bruk av halsgrep på Trandum, og om det er behov for økt bevissthet rundt bestemmelsene i Politidirektoratets rundskriv 2007/11.

 

 

Sak nr. 21. Ref. nr. 280/11-123

Politiets håndtering av beslag

Oslo politidistrikt

 

En person (A) anmeldte Oslo politidistrikt etter at en del gjenstander var bortkommet i forbindelse med politiets ransaking av hans forretning.

 

Spesialenheten mente det forelå usikkerhet med hensyn til om de savnede gjenstandene var blant politiets beslag. Det ble ikke funnet holdepunkter for at tjenestepersoner i politiet hadde stjålet de aktuelle gjenstandene under ransakingen eller underslått gjenstandene etter at de var beslaglagt. Det var heller ikke holdepunkter for at politiet hadde sluppet inn uvedkommende i forretningslokalene eller har lånt ut nøkler til uvedkommende. Spesialenheten så videre bort fra muligheten for at de savnede gjenstandene kunne ha falt ut under transporten til politihuset, og mente at det heller ikke var holdepunkter for at de savnede gjenstandene hadde blitt forlagt eller rotet bort i forbindelse med den etterfølgende registrering og behandling av beslaget.

 

Etterforskingen viste at beslagsrapporten ikke inneholder en så utførlig og nøyaktig angivelse av gjenstandene som straffeprosessloven § 207 og Politidirektoratets rundskriv 7/2010 ”Behandling av beslag i straffesaker” gir anvisning på. Beslaget var heller ikke håndtert i samsvar med politidistriktets lokale instruks om behandling av beslaglagte penger/verdisaker.

 

Selv om ransakingen i all hovedsak ble gjennomført uten vitner til stede og beslaget ikke ble registrert eller oppbevart i tråd med lov og instruks, fant ikke Spesialenheten at forholdene kunne henføres som grov uforstand i tjenesten etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1.  Saken ble derfor henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.

 

Under henvisning til de påpekte forholdene knyttet til vitnebruk under ransaking og registreringen og oppbevaringen av beslaget, ble Oslo politidistrikt bedt om å gjennomgå saken administrativt.

 

 

Sak nr. 22. Ref. nr. 75/12-123

Kjøring i høy hastighet under øvelse

Utrykningspolitiet (UP)

 

Follo politidistrikt oversendte en sak til Spesialenheten etter at Statens Vegvesen hadde kontaktet politidistriktet fordi flere av politiets biler var målt i svært høye hastigheter i Oslofjordtunnelen. Det fremgikk av oversendelsen at bilene tilhørte UP og at kjøringen skjedde under deltakelse på et kurs i regi av UP. Målingene i fotoboksen viste hastigheter mellom 130 km/t og 205 km/t i 80-sone.

 

Spesialenhetens etterforsking i saken var rettet mot om det ved øvelseskjøringen ble kjørt i strid med vegtrafikkloven § 3. I tillegg har etterforskingen vært rettet mot instruktørens opptreden under kjøringen. Etterforskingen har derfor søkt å klarlegge hva som var formålet med øvelseskjøringen denne dagen og om det ble gitt retningslinjer for hvor fort det skulle kjøres under øvelsen. Videre hvilken kunnskap instruktøren hadde om de faktiske kjøreferdighetene til sjåføren som de instruerte og om det ble gitt retningslinjer/instrukser underveis, herunder om hastighet, avstand til forankjørende, kjøreatferd inne i tunnelen osv. I tillegg er spørsmålet om nødvendigheten av å øve i slike hastigheter belyst. Sjåførene og instruktørene på de to bilene som ble målt i de høyeste hastighetene (hhv 205 km/t og 176 km/t), ble avhørt som mistenkte. På bakgrunn av disse avhørene og annen etterforsking, ble det besluttet at det ikke var nødvendig å avhøre de andre sjåførene og instruktørene i samme følge som ble målt i lavere hastigheter.

 

Kjøringen var en øvelseskjøring i regi av politiets kurs for bruk av såkalte videobiler. Videoutstyret i disse bilene brukes til fartsmåling. Det brukes biler som er særskilt egnet for kjøring i høye hastigheter. Kurset går over 14 dager hos UP sentralt. Det er erfarne tjenestepersoner som plukkes ut fra hvert politidistrikt til å delta på kurset.

 

Spesialenheten henla saken i forhold til de to sjåførene i forhold til vegtrafikkloven § 3, jf. § 31 som intet straffbart forhold anses bevist. Vegtrafikkloven § 11 gir hjemmel for å gi regler om å fravike vegtrafikkloven §§ 4-9 for utrykningskjøretøy. Det innebærer bl.a. at politiet under utrykning kan kjøre fortere enn fastsatte fartsgrenser. Trafikkreglene § 2, nr. 4 gir politiet adgang til å fravike vegtrafikkloven §§ 4-9 også ved opplæring til utrykningskjøring. Vegtrafikkloven § 3 om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret, kan ikke fravikes.

 

Den enkelte tjenesteperson må ta ansvar for at kjøringen gjennomføres i samsvar med reglene som gjelder for øvelsen, men også vegtrafikkloven § 3. Etterforskingen viste at dette også understrekes overfor deltakerne på kurset i bruk av videobiler. På bakgrunn av sakens opplysninger ble det lagt til grunn at det var lite trafikk på tidspunktet da den høye farten ble målt (en ukedag ca kl. 15). Det ble også lagt til grunn at begge sjåførene foretok vurderinger av trafikksikkerheten i forhold til fart og de momentene det skulle øves på. De fikk heller ikke korrigeringer fra instruktøren i den konkrete situasjonen. Spesialenheten vurderte etter dette at selv om begge hadde kjørt i hastigheter som medfører stor risiko for skade dersom det skulle oppstå noe uforutsett i situasjonen, var ikke vilkårene for straff oppfylt.

 

For de to instruktørene ble saken vurdert i forhold til straffeloven § 325 nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten la til grunn at selv om det ikke foreligger noen absolutt øvre fartsgrense for verken utrykningskjøring eller øvelse, påligger det instruktørene et ansvar i forhold til å vurdere nødvendigheten av å kjøre i slike hastigheter – også der forholdene rent trafikkalt ligger til rette for det. Ved slike hastigheter som det her ble kjørt i, er risikoen for skade stor dersom det oppstår noe uforutsett. Spesialenheten la på bakgrunn av etterforskingen til grunn at begge instruktørene vurderte sin respektive elevs kjøreatferd i den konkrete situasjonen til ikke å være farlig. Det ble videre lagt til grunn at de ikke opptrådte i strid med retningslinjene som var gitt for kurset. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist for de to instruktørene.

 

Spesialenheten sendte saken til administrativ vurdering til Sjef for Utrykningspolitiet. Det ble vist til at Spesialenheten tidligere hadde sendt en sak som gjaldt bruk av videobil på tjenesteoppdrag hvor høyeste hastighet var målt til 206 km/t (se sak nr 15). I forbindelse med denne saken innhentet Spesialenheten en uttalelse fra SINTEF som bl.a. vurderte hastighet i forhold til grenser for den menneskelige reaksjonsevne. Spesialenheten ga uttrykk for forståelse for behovet for å kunne øve på situasjoner mest mulig realistisk, men mente saken var egnet til administrativ vurdering. I tillegg til den risiko som generelt følger med kjøring i høy hastighet, mener Spesialenheten at valg av sted og tidspunkt for øvelseskjøring bør tas opp til administrativ vurdering. Øving i tunnel antas å innebære økt risiko for at det oppstår farlige situasjoner både med hensyn til skade og muligheter for redning.

 

Spesialenheten mottok 31. oktober 2012 brev fra Sjefen for Utrykningspolitiet hvor det vises til sakene som er sendt til administrativ vurdering. Som en følge av den administrative gjennomgangen av sakene har UP foretatt endringer i opplæringen av videomannskapene. Endringene er også implementert i organisasjonen for øvrig. I brevet vises til at det også er utarbeidet en risiko og sårbarhets analyse (ROS analyse) for både videokurset og videotjenesten.

 

 

Sak nr. 23. Ref. nr. 149/12-123

Politiets tjenesteutøvelse forut for dødsulykke

Vestfold politidistrikt

 

Spesialenheten for politisaker fikk oversendt fra Vestfold politidistrikt sak om en trafikkulykke hvor politiet hadde vært på ulykkesstedet kort tid før ulykken skjedde. En person omkom i ulykken.

 

Politiet hadde ca kl. 05.40 fått melding om brann på en fylkesvei og en patrulje rykket ut på meldingen. Det viste seg at det brant i en bilhenger. Brannvesenet ble tilkalt og ca kl. 06.00 var brannen slukket. Brannstedet ble ansett å være et åsted. Politiet valgte å la hengeren stå i påvente av tekniske undersøkelser. Hengeren sto delvis ut i veien, og åstedet ble sikret med politiets sperrebånd. Ca kl. 07.00 frontkolliderte to biler på stedet hvor hengeren stod. Føreren av bilen som kom kjørende i det kjørefeltet hvor hengeren delvis stod ut i kjørebanen, omkom i ulykken.

 

Det sentrale vurderingstema i saken var hvorvidt politiet sikret åstedet på en måte som var forsvarlig i forhold til at hengeren utgjorde et hinder i trafikken. Beslutningen om ikke å flytte hengeren fikk betydning for trafikkbildet på stedet. Saken ble vurdert for to tjenestepersoner i forhold til straffeloven § 325 nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

 

Ulike regelsett gir veiledning for politiets opptreden i situasjonen da det både var politiets oppgave å sikre bevis for en mulig straffbar handling og å håndtere en mulig farlig trafikksituasjon på offentlig vei. Det ble vist til politiinstruksens bestemmelser om politiets ansvar ved fare, ulempe, hindring o.l på offentlig sted (§ 8-3), politiinstruksens bestemmelser om politimannens plikter ved brann (§ 8-4), vegtrafikkloven § 9 om politiets myndighet til å regulere trafikken, vegtrafikkloven § 12 om førers plikter ved trafikkuhell. Det fremgår videre av Politidirektoratets rundskriv 2009/004 (Bilinstruksen) at politiets kjøretøy som standard ikke er utrustet med annet utstyr til å sperre av et område enn avsperringsbånd merket ”POLITI”. I alle bilene skal det ligge varseltrekant og gul fluoriserende refleksvest, og i kjøretøy i operativ tjeneste skal det i tillegg være flere trafikkvester.

 

Spesialenheten mente at tilhengeren burde vært markert bedre enn den ble og at de to tjenestepersonene kunne kritiseres for det. I og med at det fortsatt var forholdsvis mørkt ville det vært naturlig å markere hindringen med noe som reflekterte lys bedre enn sperrebåndet som politiet brukte, f.eks. en varseltrekant eller gjenstand av tilsvarende reflekterende materiale. Et handlingsalternativ var også at en av patruljene ble på stedet til hengeren kunne fjernes eller i alle fall til det ble lyst. Spesialenheten la til grunn at dette i så fall måtte avklares med operasjonsleder, og lydloggen viste at dette ikke ble tatt opp i kommunikasjonen mellom operasjonssentralen og patruljen på stedet.

 

Spesialenheten henla saken mot de to tjenestepersonene som intet straffbart forhold anses bevist. Ved vurderingen ble det lagt vekt på at de tok aktivt stilling til hvordan tilhengeren skulle sikres som åsted og hvordan trafikksikkerheten skulle ivaretas. Tjenestepersonenes vurdering var at hengeren og sperrebåndene var synlig på tilstrekkelig avstand til at trafikantene kunne ta hensyn til hindringen i veien. Det ble også lagt vekt på at patruljen kommuniserte med operasjonssentralen om beslutningen om å la hengeren stå, også om det forhold at stedet var et brannåsted.

 

Spesialenheten mente saken uansett var egnet til administrativ vurdering i politidistriktet. I tillegg til det som gjaldt sikringen av åstedet, ble det vist til kommunikasjonen mellom operasjonssentralen og patruljen som til dels er uklar fra begge sider. Det ble også vist til at tjenestepersoner som forklarte seg i saken var usikre på om det var varseltrekant i politibilen.

 

De pårørende til personen som omkom i trafikkulykken, påklaget Spesialenhetens henleggelse til Riksadvokaten som etter klagebehandling opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.

 

 

Sak nr.24. Ref. nr. 899/11-123

Press med fot mot hodet til arrestant som ligger på bakken

Romerike politidistrikt

 

Spesialenheten mottok i november 2011 en henvendelse fra media vedrørende en film på et nettsted som viste en politimann som tråkket på nakken/hodet til en mann.  Med bakgrunn i det som fremkom på filmopptaket besluttet Spesialenheten å iverksette etterforsking.

 

Etterforskingen klarla at hendelsen som var filmet skjedde på Fagerli ventemottak i mai 2009.

Politiet ble tilkalt til Fagerli ventemottak av ansatte som meldte at beboerne på stedet ”raserte” mottaket. Til sammen fem tjenestepersoner reiste til stedet, heriblant A, som var den som øvde press med foten mot hodet til en arrestant (B).

 

Da de kom frem til mottaket observerte politimannskapene flere personer som knuste vinduer på mottaket.  B var blant de som aktivt deltok i dette.  B ble observert med en snøspade som han holdt hevet. Personene som var aktive i skadeverket ble anropt av politiet og bedt om å legge seg ned. To la seg ned umiddelbart, mens B først la seg ned etter å ha blitt anropt på nytt.

 

B forklarte til Spesialenheten at han hadde skåret seg på hendene under skadeverket og derfor blødde. Han kastet fra seg spaden da politiet kom og la seg frivillig ned med hendene på ryggen slik han ble bedt om. Deretter ble han tråkket mot hode/kinn slik at han ble presset mot bakken. Han oppga som følge av hendelsen å ha fått problemer med å spise og svekket sidesyn. B nektet for å ha spyttet mot tjenestemennene forut for hendelsen, men erkjente å ha spyttet mot dem etterpå.

 

A forklarte til Spesialenheten at han opplevde B som bar en spade som truende. B var tilgriset av blod og spyttet mot politiet.  A oppfattet at det var blod i spyttet. B etterkom ikke pålegget om å legge seg ned, og la seg først ned etter at A og en kollega trakk batong og ba han legge seg ned. B la seg ned med hendene bak på ryggen. I følge A fortsatte han etter å ha lagt seg ned med å spytte og komme med trusler. I det håndjern skulle påsettes, hadde A tjenestehunden i den ene hånden og batongen i den andre. Hans valgte - for best mulig å beskytte kollegaen som skulle påsette håndjern mot spyttingen – da å sette en fot kontrollert på hodet til B. A forklarte at han ikke så noe alternativ. Da han hadde hunden i line kunne han – om han satte seg ned - risikere at hunden bet B. I følge A var det ingen ledige tjenestemenn som kunne overta for han. A avviste at han hadde trampet eller på annet vis brukt kraft mot Bs hode.

 

Spesialenheten mente at maktbruken vurdert i ettertid fremstod som unødvendig. Maktbruk mot nakke/hoderegionen har stort skadepotensiale og A hadde etter Spesialenhetens vurdering handlingsalternativer.

Det mest åpenbare handlingsalternativet var å la kollegaen som befant seg i umiddelbar nærhet gjennomføre håndjernspåsett uten annen virkemiddelbruk enn kommando om å ligge i ro og trussel om bruk av hund.

 

Spesialenheten kom under tvil til at maktbruken ikke var ubetinget utilbørlig og dermed ikke straffbar, jf straffeloven § 48 tredje ledd.

 

Det var så lenge etter at hendelsen fant sted ikke mulig å sikre bevis for de anførte skadefølger av maktbruken. As handlinger ble derfor vurdert i forhold til straffeloven § 228 første ledd. Det innebar at foreldelsesfristen for å idømme annen straff enn tap av offentlig stilling utløp i mai 2011. Saken ble derfor henlagt som foreldet.

 

Politimesteren i Romerike ble bedt om å gjennomgå saken administrativt.

 

 

Sak nr. 25. Ref. nr. 786/11-123

Tildekking av hodet til pågrepet person som spytter mot politiet.

Follo politidistrikt

 

En kvinne (A) anmeldte tjenestemenn for ulovlig bruk av makt mot henne i sammenheng med en pågripelse. I anmeldelsen ble blant annet vist til at en polititjenesteperson (B) hadde holdt en plastpose over hodet hennes da hun ble ført fra en politibil og inn i arresten.

 

To polititjenestemenn ble avhørt som mistenkt og to andre polititjenestemenn ble avhørt som vitner. En lege ble også avhørt som vitne.

 

Spesialenheten la til grunn at kvinnen på kraftfullt vis hadde motsatt seg pågripelsen og at maktbruken ved pågripelse ikke gikk ut over det som der og da fortonte seg nødvendig og forsvarlig. A hadde blant annet slått og sparket mot politiet. Under transport inn til politistasjonen skjelte hun ut polititjenestepersonene og spyttet mot dem. For å unngå å bli truffet av spytt holdt en polititjenesteperson en jakke foran kvinnen ansikt.

 

Da A skulle tas ut av politibilen og føres inn i arresten holdt B en plastpose over hodet hennes. B forklarte at han gjorde det for å unngå å bli spyttet på da han skulle løsne henne fra setebeltet, ta henne ut av bilen, og føre henne framover. B forklarte at han var kjent med Politidirektoratets rundskriv av 26. juni 2007 hvor det fremkommer at tildekking av hode eller ansikt som kan hindre respirasjon ikke skal forekomme. Han forklarte at han holdt sin egen hånd inne i posen og således sikret at hun fikk nok luft i løpet av den korte stunden ”tildekkingen” varte. Det ble for øvrig opplyst at de ikke gikk mange meter før A lykkes med å vri seg ut av plastposen. B både så og hørte at hun fikk nok luft. Han påpekte at fremgangsmåten var mindre inngripende for A enn alternativet, som ble vurdert å være å presse hodet hennes til siden.

 

Spesialenheten anså det ut fra de konkrete omstendigheter ikke å være grunnlag for å reagere med straff mot B. Det ble vist til Riksadvokatens avgjørelse i sak RE 05-18 UST/mv om politiets transport av en pågrepet person med hette over hodet/ ansiktet. Riksadvokaten uttalte i sammenheng med saken at tildekking utløser en særlig, utvidet plikt og påfølgende ansvar for å følge med på helsetilstanden til den innbragte. Det ble videre vist til at det er vanskelig å sikre frie luftveier på en person som motsetter seg slik tildekking, når en samtidig skal holde vedkommende fast og føre personen fremover inn i en arrest.

 

Saken ble sendt til administrativ vurdering. Spesialenheten ba Politimesteren vurdere om det er behov for å gi direktiver vedrørende virkemiddelbruk som innbærer at hodet tildekkes.

 

 

Sak nr. 26. Ref. nr. 171/12-123

Ulovlig ransaking

Rogaland politidistrikt

 

En person (A) anmeldte flere tjenestemenn for å ha foretatt en ulovlig ransaking av hans bil.

 

Da A, som var norsk statsborger, ble stanset av politipatrulje i trafikkontroll, framviste han et amerikansk førerkort. Patruljen fikk fra operasjonssentralen opplyst at A fra før var mistenkt for å ha kjørt i påvirket tilstand og at han ikke hadde anledning til å føre motorvogn. De ble også gjort kjent med at det ved en tidligere hendelse var gjort beslag av narkotika i As bil. Patruljen besluttet på denne bakgrunn å ransake As bil. Ransakingen ble påbegynt uten at A selv var til stede. Da det ikke ble gjort beslag fra bilen, ble det ikke skrevet rapport om ransakingen.

 

Spesialenheten fant ikke patruljemannskapenes opptreden å være så klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar. Spesialenheten rettet kritikk mot politiets handlemåte og sendte saken til politimesteren for administrativ vurdering. Det ble i oversendelsen vist til tidligere hendelser/saker hvor tjenestepersoner i politidistriktet ikke hadde skrevet rapporter etter at det var gjennomført ransakinger.

 

 

Sak nr. 27. Ref. nr. 712/11-123

Kvinne satt i politiarrest, naken, uten tilgang til klær og teppe.

Sunnmøre politidistrikt

 

En kvinne (A) anmeldte polititjenestepersoner for å ha utvist grov uforstand i tjenesten.

 

Hun oppga i anmeldelsen at hun var innbrakt av politiet og hadde sittet naken i politiarresten i seks timer uten tilgang til klær og teppe. Hun viste også til at oppgaven med å føre tilsyn med henne i arresten - til tross for at hun var naken - ble utført av menn.  

 

Politiets vaktsjef ved hendelsen og en arrestforvarer ble avhørt av Spesialenheten med status som mistenkt.

 

A var innbrakt av politiet med hjemmel i politiloven § 9. Hun var beruset og ble vurdert å være til fare for seg selv. Forut for innbringelsen hadde hun påført seg selv enkelte kutt ved bruk av skarp gjenstand. Hun ble av politiet framstilte for legevakt som godkjente at hun ble satt i arrest for avrusning. Avtalen var at hun skulle framstilles på nytt for lege påfølgende dag.

 

Polititjenestepersonene forklarte at A i arresten ble fratatt klær fordi hun ved tre forutgående opphold i politiarresten hadde forsøkt å kvele seg selv ved hjelp av klesplagg. A ble spurt om hun kunne love ikke å bruke teppe til et kvelingsforsøk om hun fikk det, men ville ikke love det.

 

A ble forut for innsettelse i arrest visitert av en tjenestekvinne og en kvinnelig politistudent. Da det var to menn som var oppført på vakt som arrestforvarere, ble tilsynet med henne etter at hun var plassert på celle utført av menn.  

 

Spesialenheten mente det var kritikkverdig at tilsynet av A ble ivaretatt av menn. Hennes situasjon var så spesiell at politidistriktet burde ha sørget for at tilsynet av henne kunne ha vært utført av en kvinne. Ut fra omstendighetene burde det også ha vært vurdert kontinuerlig tilsyn. Hun skulle ha hatt mulighet til å dekke seg til og holde seg varm ved hjelp av teppe. Spesialenheten viste til at torturovervåkningskomiteen ved tidligere besøk i Norge har påpekt at alle innsatte, uavhengig av deres tilstand, må få utlevert madrass og rene tepper.

 

Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke grunnlag for å reagere med straff mot ansatte i politidistriktet eller mot politidistriktet som foretak. Politidistriktet ble bedt om å gjennomgå saken administrativt.

 

 

Sak nr. 28. Ref. nr. 990/11-123

Brudd på taushetsplikt

Østfold politidistrikt

 

En polititjenestemann (A) ble anmeldt for brudd på taushetsplikt ved å ha gitt opplyning til en pågrepet person (B) om en annen pågrepet persons (C) personlige forhold.

 

A, som ble avhørt av Spesialenheten som mistenkt, forklarte at både B og C var pågrepet som mistenkt for bruk/besittelse av narkotika. I forbindelse med ransakingen av B hadde han forklart B om bakgrunnen for politiets opptreden og at C var kjent av politiet for flere tidligere forhold av samme karakter. A sa dette også i forebyggende øyemed for at B i fremtiden skulle tenke på hvem han hadde omgang med og mulige konsekvenser av sine valg.

 

Spesialenhetens vurdering var at A ikke hadde opptrådt grovt uaktsomt og at han ikke kunne straffes for brudd på taushetsplikten. Forholdet var heller ikke av en slik karakter at det ble rammet av straffelovens bestemmelse om grov uforstand i tjenesten.

 

Da opplysninger som kom fram under etterforskingen skapte usikkerhet med hensyn til om tjenestemenn i politidistriktet hadde en korrekt oppfatning om når man kan gi taushetsbelagt informasjon i forebyggende øyemed, ble saken sendt til administrativ vurdering.

 
 
 

Sak nr. 29. Ref nr. 969/11-123

Utførelse av tjenestehandlinger under påvirkning av alkohol

Hordaland politidistrikt  

Spesialenheten ble samme dag som hendelsen fant sted varslet av politidistriktet om at en polititjenesteperson (A) i sin fritid og under påvirkning alkohol hadde innbragt to personer til arresten. Det ble umiddelbart iverksatt etterforskingstiltak. En av de innbragte (D) innga også senere anmeldelse mot A.

A hadde besøkt et serveringssted på byen med sin venn (B) og var ca. kl. 03.40 om natten på vei hjem da de i gaten ble oppholdt av en person (C) som de oppfattet forsøkte å selge dem amfetamin. A ringte da til politiets operasjonssentral, informerte om salgssituasjonen og oppga at han hadde en lynlåspose med stoff.  Han spurte om det fantes en ledig politipatrulje som kunne komme til stedet. ”Jeg legitimerer meg hvis det kommer en patrulje .. og hvis ikke går jeg”. Fra operatøren fikk A oppgitt at det ikke fantes noen ledig patrulje. Han ble frarådet å legitimere seg og ble bedt om å la C gå.

Tre minutter senere ringte A på nytt opp operasjonssentralen. A viste til forrige samtale og oppga nå at C var svært innpåsliten. Samtalen ble brutt, men A ringte kort tid senere opp for tredje gang og oppga da at det var i ferd med å bryte ut slagsmål mellom B og C. Han oppga også at det hadde kommet en kvinne til stedet (D) som blandet seg inn i urolighetene. A spurte på nytt om en patrulje kunne komme til stedet og fikk da til svar fra operatøren at en patrulje ville bli sendt. A oppga da at han ville framvise legitimasjon for å roe gemyttene. Operatøren svarte at det går fint og at vi skal sende en bil med en gang.  

Da patruljen ikke umiddelbart kom til stedet, valgte A med hjelp fra B å bringe C og D inn til politistasjonen, som lå noen hundre meter unna.  C og D utviste ikke nevneverdig motstand og fulgte med til politistasjonen.

Ved ankomst til politistasjonen fulgte A C og D inn i arresten, hvor han orienterte en politipatrulje som var i ferd med innbringe en annen pågrepet person om situasjonen. Mens patruljen var til stede foretok A en ransaking av C. C ble senere satt på celle. En arrestforvarer (E) kom til stedet, og ble anmodet av A om å visitere D og sette henne inn på celle. E utførte oppdraget.

A ringte fra arresten til operasjonsleder (F) og forklarte situasjonen for ham. F ba to tjenestemenn (G og H) om å gå ned i arresten. G og H ble av A forevist en lynlåspose med hvitt pulver og orientert om at A ute på byen var tilbudt å kjøpe narkotika og at han for å unngå slagsmål hadde vist politilegitimasjon og grepet inn. A ga klart utrykk for at han var beruset og at han for sin egen del ønsket å avslutte oppdraget.  Penger og andre effekter som var fratatt C og D var ikke merket og lå på et bord.  Gs og Hs vurdering var at situasjonen var for uklar til at de kunne skrive en anmeldelse. G og H ba A om å gå.

Da F kom ned i arresten hadde A forlatt stedet. F ønsket As forklaring, men det var ikke mulig å oppnå kontakt med A på telefon. Jourhavende ble deretter orientert om situasjonen og det ble besluttet å opprette en undersøkelsessak. C og D ble løslatt. C oppga ved løslatelse å savne sitt pass. Passet ble senere funnet i As jakkelomme. D anførte ved løslatelse at hun manglet penger (kr. 300 – 400). Hun påpekte for øvrig at hun var ransaket av en person som ikke var politi, og viste her formentlig til at hennes lommer ute på gaten var kontrollert av B.

Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at det av politiinstruksen § 6-2, annet følger at en polititjenestemann kun har tjenesteplikt dersom han er i en slik tilstand at tjenestehandlingen kan utføres på en forsvarlig måte. Siktemålet med regelen er å understreke viktigheten av at det avstås fra inngrep hvis vedkommende er indisponert, for eksempel syk, trett eller alkoholpåvirket. Selv om en polititjenestemann ikke har plikt til å gripe inn på sin fritid kan han allikevel ha rett til det. Etter Spesialenhetens vurdering var imidlertid omstendighetene her slik at A burde ha avstått fra å bruke sin rett til å gripe inn.

Spesialenheten fant allikevel ikke at As beslutning om å legitimere politimyndighet kunne anses kvalifisert klanderverdig og straffbar, jf straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Det ble lagt vekt på at A befant seg i en vanskelig situasjon og at først grep inn etter at han fra operatøren hadde fått opplyst at en patrulje var på vei til stedet. Hans intensjon framstod i utgangspunkt å være å roe ned situasjonen og deretter overlate den videre oppfølgning til en patrulje i ordinær tjeneste.

As opptreden etter at han grep inn bar klart preg av at han hadde havnet i en situasjon som han ønsket å komme ut av og hvor han på grunn av egen beruselse opptrådte med usikkerhet.  Hans opptreden medførte blant annet at ransaking/visitering ved inkvirering, bevissikring og innsettelse i arrest ble mangelfullt gjennomført og i strid med gjeldende retningslinjer i politidistriktet.

Selv om forløpet i arresten framstod som svært uheldig og i hovedsak ble ansett å være forårsaket av As opptreden, fant Spesialenheten heller ikke forhold til denne delen av saken at var grunnlag for å konkludere med straffansvar for A. Spesialenheten la vekt på at A gjentatte ganger under sakens forløp gjorde overordnede og andre kollegaer oppmerksom på at han var påvirket av alkohol og at han ønsket at andre skulle overta ansvaret. A oppga saken første da han fikk beskkjed av G og H om å gå.  

Saken ble for A henlagt etter bevisets stilling.

Spesialenheten mente blant annet med bakgrunn i den kritikk som i vedtaket ble rettet mot A at saken burde gjennomgås administrativt i politidistriktet. I tilegg til å gjennomgå As opptreden og de handlingsalternativet han hadde i situasjonen, mente Spesialenheten politidistriktet burde vurdere om det er behov for å gi direktiver til operatører og andre mannskaper om hvordan de skal opptre i sammenhenger hvor tjenestepersoner i sin fritid trer inn i tjeneste. Spesialenheten gav uttrykk for at det i slike sammenhenger må legges stor vekt på kommunikasjon, styring, rapportering og raskest mulig overføring av ansvar til mannskaper i ordinær tjeneste. Enheten stilte også spørsmål om omstendighetene egentlig var slik at det ikke var grunnlag for å følge opp saken i forhold til C og D og forholdene som hadde gitt grunnlag for pågripelsen av dem.

 

Sak nr 30. Ref. nr. 530/12-123

Manglende oppføring av oppdrag i oppdragslogg

Vestfinnmark politidistrikt

En person (A) anmeldte politiet for krenkende opptreden og for å ha skapt redsel på hans bopel nattestid. Politiet hadde oppsøkt hans bopel ca kl. 0100 en natt, slått i døra og ropt navnet hans. Da A kikket ut, observerte han en tjenestemann som spurte om han hadde mistet en hund. A svarte at han ikke mistet noen hund, og han oppfattet da at tjenestemannen uttrykte ukvemsord mot han.

På bakgrunn av anmeldelsen fra A henvendte Spesialenheten seg til Vestfinnmark politidistrikt med anmodning om kopi av dokumenter/logger hos politiet som gjaldt hendelsen. Spesialenheten fikk en redegjørelse fra politiet der det fremgikk hvilke tjenestemenn som hadde vært på oppdraget og hvem som var operasjonsleder den natten. Av redegjørelsen fremgikk at det ikke er nedtegnet noe om oppdraget i politiets oppdragslogg, bortsett fra at politiet den natten tok hånd om en løshund.

Spesialenheten henla saken med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det var begått straffbare tjenestehandlinger, jf. straffeprosessloven § 224. Ved avgjørelsen ble det lagt på As forklaring. Saken ble imidlertid sendt til administrativ vurdering med henvisning til at oppdraget hos A med fordel kunne vært ført i oppdragsloggen. Det ble vist til at dette både burde vært gjort av hensyn til oppdraget med å finne hundens rette eier og fordi A overfor politiet ga uttrykk for at han ikke var fornøyd med politiets opptreden på stedet.

 

Sak nr. 31. Ref. nr. 355/12-123

Manglende rapport om materielle skader ved ransaking

Vestfinnmark politidistrikt

En person (A) anmeldte politiet for at de brøt opp ytterdøra til huset hennes da de kom for å ransake. A mente at politiet skulle har ringt eller banket på døra, så ville de blitt sluppet inn.

Spesialenheten henla saken med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det var begått straffbare tjenestehandlinger, jf. straffeprosessloven § 224. Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på at verken det som var anført i anmeldelsen fra A eller det som fremgikk av de innhentede straffesaksdokumentene, ga grunnlag for å undersøke om det var handlet i strid med straffeprosessloven under ransakingen.

Spesialenheten sendte saken til administrativ vurdering da det ikke var notoritet om skadene som var oppstått ved ransakingen. Ved maktbruk under ransaking bør det nedfelles i en rapport hvorfor maktbruken var nødvendig og hvilke skader som ble påført.

 

Sak nr. 32. Ref. nr. 721/11-123

Sen saksbehandling

Haugaland og Sunnhordland politidistrikt 

En person (A) innga i september 2011 anmeldelse til Spesialenheten mot tjenestemenn i Haugaland og Sunnhordland politidistrikt. A viste til at han i mai 2010 anmeldte sin tidligere ektefelle (B) for falsk anmeldelse og at politiet på anmeldelsestidspunktet ikke kunne vise til at det var noe særlig framdrift i arbeidet med saken.  A var mens han i 2009 bodde i utlandet anmeldt av B for familievold og satt i den sammenheng fengslet i utlandet i mer enn 5 måneder. B trakk senere anmeldelsen tilbake. A oppga at politiets tidsbruk hadde påført familien belastninger.

 

Spesialenheten opptok forklaring fra A og innhentet fra politidistriktet kopi av aktuell dokumentasjon. Spesialenheten mottok fra leder av det aktuelle etterforskingsavsnittet i politiet en redegjørelse vedrørende politiets saksbehandlingstid.   

 

Politiets dokumentasjon bekreftet at anmeldelse var inngitt i mai 2010. Utenlandske rettsdokumenter var registeret inn i saken i februar 2011 og saken ble etter at den var etterspurt av Spesialenheten i oktober 2011 overført til jurist for behandling. Saken ble da henlagt i politiet på grunn av mangel på saksbehandlingskapasitet, men ble etter klage fra A besluttet gjenopptatt av statsadvokaten.  Det forelå en ny anmeldelse fra B mot A. Påtaleansvaret for sakene var ikke koordinert, men fordelt på flere jurister i politiet. Lederen for etterforskingsavsnittet oppga til Spesialenheten at saksbehandlingstiden hadde sammenheng med den generelle ressurs og mannskapssituasjonen i politidistriktet.

 

Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke holdepunkter for at politidistriktet hadde opptrådt så kvalifisert klanderverdig at det kunne medføre straffansvar. Saken ble derfor henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Spesialenheten uttrykte allikevel forståelse for As spørsmål til saksbehandlingen og viste til at det tok 19 måneder fra saken ble registrert til den ble henlagt av politiet på grunn av mangel på saksbehandlingskapasitet. Saken ble ansett egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet.

 

 

Sak nr. 33. Ref. nr. 121/12-123

Opplysninger til media om utrykning i sammenheng med krangel mellom huseier og leietaker

Haugaland og Sunnhordland politidistrikt 

En huseier (A) som hadde vært i konflikt med en leietaker ble om kvelden kl. 21.30 oppsøkt av en politipatrulje og bedt om ikke å oppsøke leietakeren på nytt samme kveld. Leietakeren hadde ved henvendelse til politiet gitt uttrykk for at huseieren hadde opptrådt ufint og skremmende i forhold til henne og hennes barn. Byens lokalavis (nettutgaven) la senere samme kveld kl. 22.51 ut en artikkel om hendelsen. I artikkelen stod blant annet; ”Huseier oppførte seg truende mot småbarnsmor. Låste seg inn i leiligheten uten forvarsel”. I artikkelen ble vist til opplysninger fra politiets operasjonsleder. Operasjonslederen ble også referert å ha uttalt at huseieren må forvente seg en straffreaksjon. Av artikkelen framgikk huseierens alder og hvilken bydel hendelsen fant sted i. 

 

A anmeldte politidistriktet til Spesialenheten for å ha utvist grov uforstand i tjenesten og for å ha brutt taushetsplikt.  A mente seg hengt ut i avisen og stilte spørsmål ved politiets prioriteringer og ressursbruk.

 

Det var etter Spesialenhetens vurdering ingen holdepunkter for at politiet ved sin utrykning og opptreden i forhold til A hadde opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar.  Det ble heller ikke vurdert å være rimelig grunn til å iverksette etterforsking av mulig taushetsbrudd.  Spesialenheten fant imidlertid med utgangspunkt i politidistriktets egen instruks om informasjon til media å knytte enkelte kommentarer til informasjonen som framgikk å være gitt til avisen. Spesialenheten kunne ut fra omstendighetene ikke se at politiet ved å gi opplysninger i saken imøtekom noe behov for informasjon hos publikum. Saken var ikke en straffesak av alvorlig karakter og den aktuelle hendelsen hadde ikke funnet sted i det offentlige rom. Spesialenheten stilte også spørsmål ved hensiktsmessigheten av at operasjonsleder, så kort tid etter hendelsen og slik saken lå an, fant grunn til å kommentere spørsmålet om en mulig straffreaksjon for huseieren. Saken var også senere henlagt av politidistriktet. Spesialenheten mente under hensyn til risiko for identifisering at det er grunn til å utvise varsomhet med å opplyse om alder på parter i saker. Det var imidlertid uklart om det her var politiet som var kilde til pressens kunnskap.

 

Saken ble henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Da saken ble vurdert å reise enkelte spørsmål i forhold til politiets informasjonspolicy og nødvendigheten av utvise varsomhet ved formidling av opplysninger ble politidistriktet anmodet om å gjennomgå saken administrativt.

 

 

Sak nr. 34. Ref. nr. 944/11-123

Misbruk av registeropplysninger

Kripos

 

Spesialenheten etterforsket ved årsskiftet 2011/2012 anklager mot ansatte i Kripos for brudd på taushetsplikt. Flere personer hadde under etterforskingen status som mistenkt og avga forklaring til Spesialenheten. En person oppga at vedkommende for flere år siden hadde gitt opplysninger til en utenforstående og at opplysningene var hentet fra politiets registre. Forholdet ble av Spesialenheten vurdert å være foreldet og ble henlagt på grunn av foreldelse. Sjefen for Kripos ble bedt om å følge opp saken administrativt.

 

Aktuelt
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no