Bilforfølgelse med personskade 19. januar 2015

Sak nr. 13188299, vedtaksdato 09.07.2015, Agder politidistrikt

Forfølgelsen opphørte i det føreren av en BMW X5 mistet kontrollen på kjøretøyet og ble stående på tvers i vegbanen, med fronten i grøften. Passasjeren som satt foran i BMW-en var på vei ut av bilen da han ble påkjørt av patruljebilen som ikke klarte å stanse. Benet til passasjeren kom i klem og måtte senere amputeres.

Bakgrunn for saken

Spesialenheten mottok 19. januar 2015 kl 23.58 melding fra operasjonsleder F ved Agder politidistrikt om at politiet hadde foretatt en bilforfølgelse og at det hadde oppstått alvorlig personskade. Forfølgelsen hadde startet på E39 ved Brennåsen og deretter gått nordover på rv 461 i Songdalen og et kort stykke østover på rv 454 ved Stupstad.

 

Forfølgelsen opphørte i det føreren av en BMW X5 mistet kontrollen på kjøretøyet og ble stående på tvers i vegbanen, med fronten i grøften. Passasjeren som satt foran i BMW-en var på vei ut av bilen i det han ble påkjørt av patruljebilen som ikke klarte å stanse. Benet til passasjeren kom i klem og måtte senere amputeres.

 

I henhold til straffeprosessloven § 67, 8. ledd og påtaleinstruksen § 34-6, 2. ledd innledet Spesialenheten umiddelbart etterforsking. Kriminaltekniker fra Agder politidistrikt foretok åstedsundersøkelse. Statens vegvesen undersøkte bilene og utarbeidet rapport om vegtrafikkulykke.

 

Spesialenhetens etterforsking

Spesialenheten innhentet kopi av politiets straffesak mot de tre personene som var i BMW-en og kopi av politiets oppdragslogg og lydlogg fra hendelsen.

 

Det var tre personer i BMW-en. A var sjåfør, B satt i baksetet og C satt i passasjersetet foran. Det var C som ble skadet og som måtte amputere benet noen dager senere. Advokat Å er oppnevnt som bistandsadvokat for C. Advokat Å har i brev til Spesialenheten kommet med innspill til etterforskingen og oversendt fotografier fra ulykkesstedet med Cs kommentarer.

 

A ble innkalt til avhør hos Spesialenheten og møtte sammen med advokat ÅÅ. A ønsket ikke å forklare seg som vitne. Både B og C har avgitt forklaring.

 

Politibetjent D var fører av politiets tjenestebil og er avhørt av Spesialenheten som mistenkt. Kollegaen i tjenestebilen var politibetjent E. Han er avhørt som vitne.

 

Operasjonsleder F var vaktleder på operasjonssentralen ved Agder politidistrikt, G var utrykningsleder i brannvesenet og H var ambulansemedarbeider aktuelle kveld/natt. De tre er avhørt som vitner.

 

I og sønnen J observerte bilforfølgelsen og er avhørt som vitner. Politibetjent L var ikke i tjeneste, men observerte bilforfølgelsen fra sin bolig og har skrevet egenrapport om sine observasjoner.

 

Ingeniørfirmaet Rekon har på oppdrag fra Spesialenheten foretatt en beregning av tjenestebilens hastighet ved sammenstøtet. Statens vegvesen foretok teknisk undersøkelse av begge bilene. Det er innhentet opplysninger fra Meteorologisk institutt om værforholdene på stedet.

 

Nærmere om sakens faktum

C og B har i all hovedsak forklart seg likt om hendelsesforløpet. De to var passasjerer i BMW-en som kvelden 19. januar kjørte E39 østover fra Mandal, i retning Kristiansand da de oppdaget at en politibil kjørte ut på veien og fulgte etter dem. Da de kjørte av E39 mot Brennåsen satte politibilen på blålysene. Sjåføren av bilen svingte inn til siden og stanset foran politibilen. Brått kjørte han imidlertid videre, og ignorerte deretter at de ba ham om å stanse.

 

Politibilen fulgte etter med meget kort avstand. De ble stresset og redd av at politibilen forsøkte å presse dem av veien og ikke holdt tilstrekkelig avstand. Bilen de satt i fikk flere sladder på det glatte vinterføret. De så at politibilen hadde bedre veggrep og ikke skrenset fra side til side.

 

Føreren av politibilen forsøkte fysisk å presse dem av veien, blant annet ved å kjøre opp på siden av dem. B har forklart at politibilen kjørte inn i dem flere ganger og at han ved en anledning kjente at de ble truffet. C har forklart at det ikke var fysisk kontakt mellom bilene, bare "nesten". For at førerer av politibilen skulle slutte "å presse" dem, kastet de gjenstander ut gjennom bilens takluke og ned på vegbanen foran politibilen. Føreren av politibilen endret allikevel ikke sin kjøreatferd. Etter hvert kom de inn på mindre veier som var enda glattere.

 

Til slutt fikk BMW-en sladd to ganger etter hverandre slik at den kjørte ut i grøften på høyre side av veien. Politibilen stanset ikke, men kjørte rett inn i bildøren på passasjersiden i det C var på vei ut. C mener at politibilen kunne ha fortsatt rett frem på veien for det var tilstrekkelig plass bak bilen deres til dette. I stedet ble de påkjørt og han fikk benet i klem mellom døren og karosseriet. Han kjente grusomme smerter og skrek høyt i lang tid. B mener også at politibilen "kunne fint ha klart å stoppe". Han småløp bort fra bilen, men ble innhentet og lagt i bakken etter ca 15-30 meter. C har forklart at det tok minst 5 minutter før tjenestemannen rygget politibilen tilbake slik at han fikk benet fri. Dette fordi politimennene først skulle pågripe de to andre personene som hadde løpt fra bilen. Noe senere fikk han førstehjelp fra politimennene og det tok lang tid før ambulanse ankom. C ble først kjørt til Kristiansand sykehus og noe senere ble han overført til Ullevål sykehus. Forsøket på å redde benet lyktes ikke og det måtte amputeres over kneet.

 

Politibetjent D er avhørt som mistenkt. Politibetjent E er avhørt som vitne. De to har i all hovedsak forklart seg likt om hendelsesforløpet. De kjørte om kvelden 19. januar 2015 uniformert patruljebil med kallesignal YY. D var sjåfør. Ca kl. 22.30 mottok de melding over sambandet om et høyt smell ved en bolig for rusavhengige i Mandal. En annen politipatrulje oppsøkte stedet, men ingen av personene politiet var i kontakt med ønsket å fortelle noe om hva som hadde skjedd. Patruljen på stedet oppga at en BMW X5 kunne

knyttes til hendelsen. På bakgrunn av bilens kjennetegn ble det konstatert hvem eieren var og at han var kjent av politiet for sin tilknytning til alvorlige straffbare forhold, herunder en tidligere skyteepisode på samme sted.

 

Patrulje YY med D og E kjørte på E39 mot Søgne og tok oppstilling ved Lunde for å se etter BMW-en. Etter kort tid passerte bilen østover og de fulgte etter den. De bad om assistanse til å få stanset bilen I følge E var det ikke noe unormalt ved kjøringen til BMW-en; "Den kjørte eksemplarisk".

 

Operasjonssentralen meldte tilbake at de ikke hadde andre patruljer i nærheten. Patruljen besluttet da selv å stanse BMW-en som på dette tidspunktet hadde kjørt av E39 og fortsatt mot Brennåsen. De ga tegn ved bruk av blålys og lyshorn, og føreren av BMW-en svingte da inn på en tilliggende busslomme. Patruljen stanset bak bilen. Før D eller E kom seg ut av politibilen, ga føreren av BMW-en gass og kjørte videre. De fulgte da etter og gjorde bruk av sirener, blålys og lyshorn. De kjørte Songdalsveien nordover og holdt ca 60-70 km/t. D forsøkte å kjøre opp på venstre side av BMW-en for å markere at den måtte stanse og for å se hvem som satt i bilen. Dette ble avbrutt fordi det var for risikabelt. De observerte at det var 3 personer i BMW-en. Det var våt asfalt med slaps i midten og de hadde rimelig bra veggrep.

 

De kjørte forbi et par biler. Hastigheten var, i følge D og E, ikke uforsvarlig høy hos noen av bilene under forfølgelsen. Både D og E har forklart at de mener at de hadde full kontroll og kjørte forsvarlig. Det var lite trafikk. De kjørte tidvis i ca 70-90 km/t. Hastigheten kan underveis ha vært oppe i 100 km/t. Etter hvert ble føreforholdene dårligere og farten ble lavere på begge bilene.

 

Etter Hortemo begynte passasjerene i BMW-en å kaste ut gjenstander for å ramme politibilen. Først ble det kastet en pakke i grøfta og de antok da at passasjerene kvittet seg med bevis, sannsynligvis narkotika. Deretter kom flere gjenstander, blant annet et hjulkryss, en biljekk, en høyttaler og en bensinkanne. Det ble også sprutet med et brannslukkingsapparat mot dem. D har opplyst at BMW-en slakket litt på farten da en av passasjerene stod med overkroppen ut av takluken og kastet ting mot dem. Deretter ble det gitt gass igjen. Kjøringen og hastigheten gikk derfor litt i "rykk og napp". Den ene forbikjøringen ble foretatt samtidig som pulverapparatet ble brukt mot politibilen.

 

Tjenestemennene var usikre på om personene som de forfulgte hadde våpen og anmodet operasjonssentralen om tillatelse til, om nødvendig, å få kjøre inn i BMW-en. Anmodningen ble framsatt like etter at passasjerene hadde begynte å kaste gjenstander mot dem. De fikk av operasjonssentralen ikke tillatelse til å kjøre inn i bilen.

 

Da de kom over på mindre veger ble veggrepet dårligere og BMW-en begynte å sladde litt. E sa da til D at de bare kunne ligge bak og avvente situasjonen. De mente at BMW-en ikke ville klare å kjøre fra dem på grunn av vanskelige kjøreforhold. Andre politipatruljer var da også underveis for å bistå.

 

Etter Stokkeland, ved Stupstad, svingte BMW-en østover og inn på en veldig smal vei. De holdt lav fart. Etter kort tid fikk BMW-en sleng i en høyresving. Deretter fikk den en kontrasleng og kjørte på en påfølgende rett strekning i kanten på venstre side av veien. Dretter krysset BMW-en over vegbanen og ble stående på tvers med fronten i høyre grøftekant. D har forklart at BMW-en traff noe på bakken utenfor vegen slik at den


gjorde ett "hopp" og landet på tvers i vegen igjen. BMW-en hadde høyre side (passasjersiden) mot politibilen og D trodde at den skulle velte over mot venstre og bli liggende slik i vegbanen. D styrte mot høyre og bremset. Imidlertid veltet ikke BMW-en, men fortsatte over veien og ut i høyre grøftekant. D klarte ikke å forutse hvor BMW-en ville ende ferden og fikk på grunn av dårlig veggrep ikke stanset eller svingt unna.

 

Passasjeren foran i BMW-en var på vei ut av bildøren i det bilene støtte sammen. Politibilen hadde ved sammenstøtet lav hastighet og airbagen på politibilen ble ikke utløst. Passasjeren skrek høyt og de forstod at benet hans hadde kommet i klem. Operasjonssentralen ble underrettet.

 

E har forklart at han da bilen hadde stanset løp frem på BMW-ens høyre side, trakk våpenet sitt og holdt det i høy ferdigstilling. Han ropte at det var bevæpnet politi og at de skulle vise hendene sine. Han oppfattet at passasjeren i baksetet løp fra stedet og at D fulgte etter. E trodde at sjåføren fortsatt var i bilen og lyste så inn i kupeen for å undersøke denne. Han forstod da at sjåføren hadde stukket av gårde. Rett etter dette kom D tilbake med passasjeren som hadde sittet i baksetet. E tok da hånd om den pågrepne mens D rygget politibilen tilbake.

 

D har forklart at passasjeren i baksetet løp ut fra BMW-en og at han løp etter og innhentet ham. Samtidig løp E frem til BMW-en for å kontrollere den. D trakk våpenet sitt og ropte at det var bevæpnet politi og at personen måtte legge seg ned. Dette ble etterkommet, han ble påsatt håndjern, og ført tilbake til bilene. E tok så hånd om den pågrepne, mens D rygget politibilen tilbake. Etter å ha klarert at passasjeren i fremsetet ikke var bevæpnet, ga de ham førstehjelp. Blant annet satt de tornique på benet og pakket det inn i aluminiumsfolie. Luftambulansen kunne på grunn av værforholdene ikke komme til ulykkesstedet. De kontaktet ambulansen som var på vei og fikk bekreftet at de hadde gitt riktig førstehjelp. Den første politipatruljen kom til stedet etter noen minutter. Den første ambulansen kom til stedet etter ca. 25 minutter.

 

E og D mener at det ikke oppstod trafikkfarlige situasjoner under forfølgelsen som var av en slik karakter at det ga grunn til å avbryte. De hadde kontakt med operasjonssentralen og orienterte løpende om hva som skjedde. Gjennomføringen av forfølgelsen ble fortløpende vurdert. De mente at det var nødvendig å stanse BMW-en på grunn av innholdet i den opprinnelige meldingen, at føreren unnlot å stanse for kontroll, og at det ble kastet gjenstander ut av bilen for å kvitte seg med bevis og hindre politiet. De fryktet at personene i BMW-en kunne være bevæpnet.

 

Av politiets oppdragslogg går blant annet fram at det ca. kl. 22.29 ble hørt et kraftig smell ved noen boliger for rusmisbrukere i Mandal, at det var observert en BMW X5 i nærheten. Bilen ble ut fra opplysninger om kjennetegn knyttet til en kjenning av politiet som noen år tidligere hadde vært involvert i en skyteepisode i samme område. AMK ble varslet for å ha en ambulanse i beredskap og en politipatrulje ble sendt til stedet. Patruljen som var på stedet konstaterte at BMW-en var borte, at beboere ikke ville snakke med politiet og at ingen var skadet. Ambulansen ble deretter avbestilt.

 

Kl. 22.47 er det loggført at patrulje YY ser etter BMW-en på E39, og kl 23.00 at patruljen følger etter bilen ved Tangvall og videre østover. Kl 23.06 fremgår at bilen svingte av og til siden. Deretter at bilen stakk av oppover 461 og at det var glatt vei, men lite trafikk. Kl 23.10 er loggført; "Hastighet 90. Lite trafikk. Slapsete føre. Anses som


forsvarlig". Litt senere er det notert 80 km/t, lite trafikk og at de hadde passert Hortemo ringvei. Kl. 23.12 er notert at passasjeren kastet ut en pakke 100 m før Gjervoll, og litt senere "Lav trafikktetthet. Godt veggrep. Anses som forsvarlig". Deretter at passasjeren jobbet veldig i baksetet, at farten var 90 km/t og at de fortsatte nordover.

 

Fra 23.14 til 23.20 er det loggført at det kastes gjenstander mot patruljebilen.
Kl. 23.15 ba patruljen om tillatelse til "å dytte" BMW-en, men dette ble avslått av operasjonssentralen. Videre er notert at patruljen la seg lengre bak og at hastigheten var 60 km/t.

 

Kl 23.20 er det ført i operasjonsloggen at ferden fortsetter østover fra Stupstad, og ett minutt senere at bilen har kjørt ut og at det trengs ambulanse. Kl. 23.23 er det notert at patruljen ga førstehjelp og kl. 23.31 at ulykken var ca 1 km etter Stupstadkrysset og at det var veldig glatt.

 

Av operasjonssentralens lydlogg fremgår blant annet at det kl. 22.30 meldes om "smell eller brak" og at melder opplyste "… vet ikke hvordan et skudd høres ut, men dette her hørtes ikke helt bra ut". Kl. 22.46 opplyser patruljen at det er tydelig at det har skjedd noe på adressen.

 

Spesialenhetens gjennomgang av samtalen med patruljen er i all hovedsak slik som beskrevet i vaktjournalen, men med noen mindre forskjeller i innhold og i tid. Spesialenheten viser til at blant annet følgende fremgår:

Kl. 23.09 opplyser patruljen; "Farten er 90, lav trafikktetthet, føret er slapsete, men de kjører fortsatt forsvarlig". Kl. 23.11; "De styrer noe veldig her, fart 100", operasjonssentralen svarte da; "Du må selv vurdere om det er forsvarlig å fortsette. Tenker på føre og trafikkbildet". Kl. 23.14 ble det fra operasjonssentralen uttalt; "Dere må holde dere i forsvarlig avstand, så ikke dere havner utenfor veien". Patruljen svarte; "Det er lav trafikktetthet og godt veggrep, så vi vurderer at det fortsatt er forsvarlig å ligge bak". Deretter meldte patruljen; "De kaster ting mot oss".

 

Patruljen ber deretter om tillatelse til å kjøre inn i bilen bakfra. Dette ble avslått av operasjonssentralen og patruljen uttalte da; "Det er hørt. Vi legger oss lenger bak". Kl. 23.17 opplyste patruljen at de er 5 km nord for Stokkeland og at farten er 90 km/t. Kl. 23.19 meldte patruljen; "Kjørt utfor - kjørt utfor", og noen sekunder senere at de har krasjet med bilen og at det er behov for ambulanse.

 

Operasjonssentralen kontaktet AMK kl. 23.20, og kl. 23.23 opplyser patruljen at de har iverksatt førstehjelp.

 

Politioverbetjent F, som var operasjonsleder under hendelsen, har forklart til Spesialenheten at politipatruljen som undersøkte situasjonen ved boligen i Mandal fikk en klar fornemmelse av at det faktisk hadde skjedd noe der. Det hadde vært et høyt smell, en bil tilhørende en kjenning av politiet hadde deretter forlatt stedet, og beboerne hadde intet å fortelle til patruljen.

 

Etter at bilen ble oppdaget på E39 og unnlot å stanse for kontroll, hadde operasjonssentralen løpende kontakt med patruljen om forfølgelsen. Tjenestemennene i patruljen var rolige under forfølgelsen og rapporterte om føreforholdene og hva som skjedde. Underveis ble det ikke meldt om forhold som tilsa at forfølgelsen skulle avbrytes. Da de fikk melding om at det ble kastet gjenstander ut fra BMW-en og mot

politipatruljen, styrket det mistanken de hadde om at det faktisk hadde skjedd noe i Mandal. Patruljen ba om tillatelse til å kjøre inn i BMW-en, men det ble avslått. Fs begrunnelse var det store skadepotensialet ved en slik fremgangsmåte og at det i foreliggende situasjon ville være uforholdsmessig, jf. politiloven § 6.

 

Vitnet I har forklart til Spesialenheten at han var ute og gikk tur med hunden og at han var ca 3-5 meter unna veien ved Hortemo kolonial i det han observerte en BMW X5 med en politibil like bak. Det gikk ikke veldig fort, og han anslår hastigheten til ca 80 km/t. Fartsgrensen på stedet er 50 km/t. Vegen er svingete, og litt lengre oppover sluttet saltingen. I reagerte ikke på bilenes hastighet, men på at politibilen lå tett inntil bilen foran. Han anslår avstanden til ca. 1 ½, maksimalt 2 billengder. Selv ville han ha følt dette som stressende og antok at de i BMW-en følte seg "litt småjagd". I reagerte på kjøringen og ringte kl. 23.10 til sønnen J som bor ca. 5 km lengre nord. Han sa til J at han måtte følge med på vegen fordi det mest sannsynlig ville komme en biljakt forbi.

 

Vitnet J har forklart at faren ringte ham og varslet om biljakten. Han gikk til vinduet som ligger ca 25 meter fra veien. Et par minutter senere passerte en BMW X5 med en politibil rett etter. Han oppdaget bilene ved gamle Stokkeland skole. De kjørte ikke spesielt fort i forhold til fartsgrensen på 60 km/t, men politibilen lå ganske tett på bilen foran. Han anslår avstanden de imellom til ca. 5-10 meter, men han oppfattet ikke at det var en farlig situasjon.

 

Politibetjent L var ikke i tjeneste i det bilforfølgelsen fant sted, men skrev egenrapport i saken om sine observasjoner. Han bor på Stokkeland og så bilene passere ham "like nedenfor" i ca. 60-70 km/t. Det er 60 km/t sone på stedet. Avstanden mellom bilene var, i følge L, ca. 40-50 meter og en passasjer stod med overkroppen ut av takluken på den fremste bilen og kastet noe mot politipatruljen. Han gikk ned til veien og tok vare på et hjulkryss.

Politibetjent M skrev anmeldelsen i politiets straffesak mot personene i BMW-en for overtredelse av straffeloven § 127. Av anmeldelsen går frem at det forelå begjæring om avregistrering av BMW-en fordi den var solgt, men ikke omregistrert på nye eier. M har for øvrig opplyst at han kjørte patrulje sammen med politibetjent N og at de kjørte litt etter patrulje med kallesignal YY nordover i Songdalen. Han beskriver kjøreforholdene slik: "Kjørebanen var saltet store deler av Songdalsveien, og det snødde tett da vi kjørte oppover dalen. Et godt stykke oppover stod skilt slutt på saltet veg og da gikk det over til mer snøføre. Det ble mer og mer snøføre". M og N ankom ulykkesstedet ca 5 minutter etter patrulje K31. Da hadde den skadde passasjeren fått nødvendig førstehjelp. Det ble videre opplyst at friksjonen på rv 454 var radikalt forskjellig fra tidligere. Veien var dekket av snø med isdekke under. Både M og N skled når de gikk på ulykkesstedet. Det ble også meldt om at politipatrulje med kallesignal ZZ nordøst for ulykkesstedet hadde kjørt av veien på grunn av det glatte føret.

G var utrykningsleder fra brannvesenet og rykket ut til ulykkesstedet. Det var denne kvelden varslet om vanskelige kjøreforhold i indre og høyereliggende strøk. Han ga derfor beskjed til egne mannskaper at de måtte kjøre forsiktig og ta det med ro. På vei til ulykkesstedet passerte han en politipatrulje som hadde kjørt i grøfta. Veien var snødekt og det var veldig glatt på stedet.

 

H var passasjer i den første ambulansen som kom til ulykkesstedet. På hovedveien var det gode kjøreforhold, men etter noen kilometer begynte det å bli glatt. Det var veldig glatt på vei inn til ulykkesstedet. H sa til sjåføren at hun måtte kjøre forsiktig.

 

En værrapport for tidsrommet kl. 21-24 for tilsvarende områder som på ulykkesstedet er innhentet fra forsker O ved Meteorologisk institutt. På Kjevik var temperaturen mellom –0,2 og –0,3 grader (målt 2 m over bakken) og på Dalehefte var det ca –2 grader. Radarbilder viste at det hadde vært litt nedbør i dette tidsrommet. Det var ikke rapportert om underkjølt regn, men et tynt snølag som kan ha ført til glatt veibane. O antok ut i fra foreliggende opplysninger at det på ulykkesstedet på bakkenivå hadde vært minus 1- 2 grader.

 

Politibetjent K foretok åstedsundersøkelsen i saken og har forklart at hun ankom ulykkesstedet ca kl 01.00 den 20. januar 2015. Ulykken inntraff på en rett strekning på rv 454 ca 500 meter fra avkjøringen på Stupstad og rv 461. Da K gikk ut av bilen, skled hun fordi veibanen var dekket av hardpakket snø med løs, våt snø over. Det hadde snødd litt etter ulykken og det var mange nye spor på stedet fra andre biler. Det var derfor ikke lenger grunnlag for å måle bremsespor i veien. I venstre grøftekant var det ett 10 m langt hjulspor som endte opp i en stor stein og et stort tre. Deretter var det 4 m frem til BMW-en som stod med fronten inn i høyre grøftekant. Vegbredden var ca 4,8 m, målt mellom to brøytestikker. Fartsgrensen på stedet var 50 km/t på stedet. Temperaturen kl 02.00 var 0,8 grader. K avfotograferte stedet og undersøkte deretter begge bilene. Åstedet var ca 6 km fra varslet om slutt på saltet vegbane.

 

Statens vegvesen ved P har foretatt tekniske undersøkelser av BMW-en og patruljebilen. Det er konkludert med at begge kjøretøy var i forskriftsmessig stand. Skadene på bilene, hvilke airbager som var utløst, viser at det ble holdt en lav hastighet ved utforkjøringen og sammenstøtet.

 

Ingeniørfirmaet Rekon har på oppdrag fra Spesialenheten foretatt en analyse av ulykken og beregnet politibilens hastighet i kollisjonsøyeblikket. Konklusjonen er at politibilen hadde en hastighet mellom 16 og 25 km/t i det den traff BMW-en.

 

Politiets straffesaksdokumenter viser at sjåføren av BMW-en ble sporet opp ved bruk av politihund og at han ble pågrepet kl. 00.43. Alle de tre i BMW-en ble siktet for overtredelse av straffeloven § 127 om vold mot offentlig tjenestemann. Statsadvokaten i Agder tok 27.04.2015 ut tiltale mot føreren av BMW-en. Tiltalen gjaldt flere andre forhold, blant annet tyveri, samt bruk og oppbevaring av narkotika. For selve kjøringen med BMW-en om kvelden 19. januar 2015 gjaldt tiltalen at sjåføren ikke stanset for politiets kontroll, at han kjørte uten gyldig førerkort og han under dette var påvirket av amfetamin og klonazepam. Sjåføren ble domfelt ved Kristiansand tingrett den 20. mai 2015. Han forklarte seg under hovedforhandlingen ikke om kjøringen.

 

Spesialenhetens vurdering

Spesialenheten for politisaker har som oppgave å etterforske og påtaleavgjøre saker hvor det er spørsmål om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten. Det skal vurderes om politibetjent D kan straffes for å ha overtrådt vegtrafikkloven 31 første ledd, jf § 3.

 

I følge vegtrafikkloven § 11 kan fører av utrykningskjøretøy fravike vegtrafikkloven §§ 4, 5, 6, 7, 8 og 9 såfremt det etter trafikkreglenes § 2 nr. 4 er "nødvendig eller til vesentlig lette i tjenesten". Dette innebærer blant annet at politiet under utrykningskjøring blant annet kan overtre gjeldende fartsgrenser såfremt vilkårene for det er til stede.

 

Politidirektoratet har i rundskriv av 1. mai 2009 gitt instruks om politiets utrykningskjøring og forfølgelse av kjøretøy. I pkt. 1.1 fremgår innledningsvis at den generelle aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3 gjelder uansett og således er ufravikelig. Bestemmelsen lyder slik: "Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret".

 

Det heter videre i instruksens pkt. 2.2 at "Utrykningskjøring kan bare foretas når det er nødvendig for å redde liv, begrense skade på person eller betydelige materielle verdier, sikre viktige bevis, pågripe person eller for å ivareta politiets ansvar for beskyttelse av viktige samfunnsverdier. I pkt. 3.2 fremgår det at forfølgelse som innebærer utrykningskjøring bare kan skje når det "vurderes forsvarlig og ubetinget nødvendig".

 

I pkt. 3.3 bestemmes at forfølgelsen straks skal avbrytes dersom det anses uforsvarlig å fortsette. Det forfulgte kjøretøy kan i stedet følges på avstand for å observere hvor kjøretøyet tar veien. Føreren av politiets kjøretøy er alltid ansvarlig for at utrykningskjøringen og forfølgelsen gjennomføres på forsvarlig måte, og skal fortløpende vurdere om den skal avbrytes, jf. pkt. 5.3.

 

Høyesterett har behandlet forståelsen av vegtrafikkloven § 3 i Rt 1994 side 1478 og uttalte blant annet flg på side 1480:

 

"Det er likevel klart at aktsomhetsnormen etter denne regelen må være påvirket av at den skal anvendes på et politikjøretøy i en utrykningssituasjon. Hvor langt man i en slik situasjon skal lempe på de krav som gjelder for andre bilførere, må bero dels på hvor viktig det fremstiller seg å få stanset og eventuelt pågrepet den som forfølges, og dels på trafikksituasjonen og risikoen for at skade kan bli voldt. Det må foretas en avveining mellom behovet for at politiet skal kunne løse sine tjenesteoppdrag og hensynet til trafikksikkerheten."

 

Høyesterett vurderte i nevnte avgjørelse blant annet forståelsen av vegtrafikkloven § 3 i forhold til Justisdepartementets dagjeldende instruks om utryknings- og forfølgelseskjøring av 28. mai 1990. Selv om ordlyden i instruksen i dag er noe endret, er endringene ikke av en slik karakter at det i dag ses å være grunner til at § 3 skal forståes på en annen måte enn det Høyesterett den gang la til grunn.

 

Spesialenheten anser det utvilsomt at det var grunnlag for politipatruljen til å kontrollere personene i BMW-en nærmere og til å oppta forfølgelse da føreren stakk etter først å ha stanset for kontroll.

 

Spesialenheten anser det ut fra etterforskingsresultatet ikke bevist at fører av politibilen kjørte inn i BMW-en eller forsøkte å presse den av veien. Passasjeren i BMW-en, B og C har forklart seg ulikt om bilene støtte inn i hverandre. D og E har begge forklart at det ikke ble gjort forsøk på å presse den forfulgte bilen ut av veien. Det er heller ingen andre opplysninger i saken som underbygger dette. Innholdet i operasjonsloggen og lydloggen viser at operasjonssentralen ble anmodet om å gi tillatelse til å kjøre inn i BMW-en, og anmodningen ble avslått.

 

Med grunnlag i forklaringene fra D og E legges til grunn at politipatruljen på et tidlig tidspunkt i forfølgelsen, kjørte opp på venstre side av BMW-en. Etter det opplyste ble det gjort for å understreke at de forfulgte skulle stanse for kontroll og for å observere inn i bilen. Politipatruljen la seg deretter bak BMW-en fordi det ble vurdert å være for farlig å kjøre ved siden av den.

 

Spesialenheten legger på bakgrunn av vitneforklaringene fra I og J til grunn at politipatruljen lå nært BMW-en i området Hortemo og ved gamle Stokkeland skole. Begge har forklart at bilforfølgelsen ikke gikk spesielt fort eller at det ved passering av dem oppstod trafikkfarlige situasjoner. I mener det ble kjørt i 80 km/t i en sone med høyeste tillatte hastighet 50 km/t.

 

Politiets loggføringer og lydloggen inneholder opplysninger om kjøreforholdene, trafikkforholdene, og om BMW-ens kjøreadferd under forfølgelsen. Innholdet i loggene viser også at patruljen og operasjonssentralen vurderte forsvarligheten av forfølgelsen og at det ble konkludert med at det ikke var grunnlag for å avbryte denne.

 

Det ble kastet gjenstander ut av BMW-en og tjenestemennene i politipatruljen antok at dette ble gjort for å kvitte seg med bevis. Bilforfølgelsen passerte også boligen til politibetjent L på Stokkeland. Han anslo at det ble kjørt noe over fartsgrensen og at avstanden mellom bilene var ca 40-50 meter. Han observerte at en passasjer stod med overkroppen ut av takluken på den fremste bilen og kastet en gjenstand mot politipatruljen. Det er enighet i saken om at det over tid ble kastet flere gjenstander fra passasjerene i BMW-en mot politipatruljen. Det fremkommer blant annet av oppdragsloggen og lydloggen at politipatruljen lå noe bak BMW-en mens dette skjedde.

 

Spesialenheten legger til grunn at det ble vanskeligere kjøreforhold når forfølgelsen gikk over på veg som ikke var saltet. E og D har forklart at de på dette tidspunktet antok at BMW-en ikke ville kjøre fra dem og at de visste at det var andre patruljer underveis for å bistå dem. Av den grunn kunne de ligge bak og avvente situasjonen.

 

Ved Stupstad tok BMW-en inn på rv 454 hvor hele vegbanen var dekket av snø. Det legges til grunn at sjåføren etter ca 500 meter mistet kontrollen over bilen i utgangen av en høyresving. Det medførte at BMW-ens venstre hjulpar, på en etterfølgende rett strekning, kjørte ut til venstre for vegen og noe opp i en skråning. Hjulsporene ble målt til ca 10 meter før de endte inn i roten på et stort tre og mot en stor stein. Treet stod noe høyere i skråningen enn steinen og stod like før denne. Sammenstøtet medførte at bilen ble slengt mot høyre og at den sannsynligvis kom omtrent vinkelrett inn på veien igjen.

 

D har forklart at han observerte dette og antok at BMW-en ville velte over på venstre side og fortsette videre fremover i vegen. Av den grunn svingte han politibilen over mot høyre og bremset.

 

Åstedsrapporter og fotografier fra åstedet viser imidlertid at BMW-en fortsatte over vegbanen og ble stående på hjulene med fronten utenfor vegens høyre side. Bilen hadde da snurret så vidt mye mot høyre at fronten i stor grad vendte mot kjøreretningen den kom i fra.

 

D har forklart at han ikke forutså dette og at det var så glatt på stedet at han ikke klarte å bremse eller svinge unna passasjersiden på BMW-en. Like før sammenstøtet tok C ut benet sitt for å forlate bilen. Basert på øvrige vitneforklaringer og opplysninger fra Meteorologisk institutt legges det til grunn at det var meget glatt på stedet og at det sannsynligvis var glattere på ulykkesstedet enn det var på siste del av fv 454 i Songdalen.

 

Spesialenheten tar i vurderingen av om det foreligger en overtredelse av vegtrafikkloven § 3 utgangspunkt i den forholdsmessighetsvurdering Høyesterett pekte på i Rt 1994 side 1478.
Politibetjent Ds opptreden må vurderes i forhold til trafikksituasjonen under forfølgelsen og risikoen for skade, sett i forhold til politiets behov for å stanse og pågripe personene i
BMW-en. Det er på det rene at bilforfølgelse er farefullt og en politimann under utrykning har rett til å skape en slik fare så lenge faren ikke er unødig.

 

Spesialenheten finner på bakgrunn av det ovenfor beskrevne hendelsesforløp og utviklingen i dette klart at det må ha fortonet seg som strengt nødvendig for politiet å stanse og pågripe personene i BMW-en. Det vises til at det opprinnelige behovet for politiet til å foreta kontrollen endret seg i det BMW-en stakk fra politikontrollen. Det utviklet seg videre i det passasjerene i bilen kastet ut gjenstander for blant annet å hindre politiet.

 

Spesialenheten legger til grunn at det var relativt lite trafikk på vegen, og anser det ikke bevist at forfølgelsen foregikk med uforholdsmessig høy hastighet i forhold til vegens beskaffenhet og gjeldende kjøreforhold. Politiets loggføringer og i lydloggen viser at det fortløpende ble foretatt en vurdering av risiko ved forfølgelsen sett i forhold til andre vegfarende og kjøreforholdene på strekningen.

 

På denne bakgrunn anser Spesialenheten det ikke bevist utenfor rimelig tvil at D ved sin kjøring - sett i forhold til de konkrete omstendigheter ved forfølgelsen – skapte en unødig fare og at aktsomhetskravet i vegtrafikkloven § 3 ikke er overholdt. Sammenstøtet mellom bilene skjedde med lav hastighet, 16 – 25 km/t, og etter at BMW-en hadde kjørt ut av vegbanen, inn i en stein og et tre, for deretter å bli kastet ut i vegbanen foran politibilen.

 

Spesialenheten ser ikke at det i en vurdering av Ds kjøring kan legges vesentlig vekt på at C før politibilen hadde stanset var i ferd med å ta seg ut av bilen for å skulle løpe fra stedet. Det er etter Spesialenhetens vurdering ingen holdepunkter for at D unnlot å bruke sine muligheter til å unngå å ramme BMW-en.

 

Det er etter Spesialenhetens vurdering ingen holdepunkter for at politiet opptrådte straffbart ved først å pågripe passasjeren som løp fra bilen og kontrollere inne i BMW-en, før de ga hjelp til C. Det legges til grunn at det etter ulykken relativt umiddelbart ble varslet om behov for ambulanse og at det gikk kort tid før førstehjelp ble gitt.

 

Faktum i saken må med bakgrunn i ulikhet i forklaringer anses omtvistet. Det knytter seg også tvil til om aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3 kan anses overholdt under alle faser av bilforfølgelsen. Etterforskingsresultatet kan ikke med særlig styrke anses å tale mot at det er begått en straffbar handling. Saken henlegges etter bevisets stilling.

 

Vedtak

Saken henlegges for D etter bevisets stilling.

 

C, B og D underrettes om vedtaket.

 

Kopi av vedtaket sendes til politimesteren i Agder politidistrikt og bistandsadvokat Å til orientering.

 

Sjefen for Spesialenheten for politisaker, 9. juli 2015

Aktuelt
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no